Store Norske Doble

NPL ble fullført 10. august 2010

2010-09-14T01:17:00.000-07:00

Sjekk ut denne linken for mer informasjon.

NPL er herved innstilt

2009-08-01T10:15:00.000-07:00

Jeg har besluttet å ta pause fra NPL. Dette betyr at resten av NPL og hele NPT blir gjennomført etter 2009. I praksis betyr det også at SND - planen om å gjennomføre to lange turer i løpet av 2009 - er oppløst.

Tidligere har jeg skrevet at jeg måtte tilbake i slutten av august for å bli med på en studiestart. I mellomtiden har jeg fått tilbud om en annen studieplass. Sistnevnte studieplass er en mulighet jeg ikke hadde regnet med å få, og derfor har det åpnet seg en ny og overraskende virkelighet for meg.

SND ble ikke slik jeg hadde tenkt. Lungebetennelsen satte en effektiv stopper for topprosjektet. Jeg lar sjelden fortiden påvirke fremtiden i form av anger, men hvis jeg kunne valgt igjen, så ville jeg ha fullført NPL før noe annet. Mye har gått galt, og like mye har gitt lærdom. Jeg vil legge ut et erfaringsnotat senere, hvor jeg tar for meg ulike hendelser fra prosjektet.

I framtiden vil jeg trolig dele opp siste halvdel, ha et roligere tempo og i blant få med meg noen. Tidligste mulighet vil bli sommeren 2010, og det er stor sannsynlighet for at ikke turen vil ta slutt før om noen år.

Denne bloggen vil bli oppdatert når jeg begynner igjen. I tillegg til erfaringsnotatet som nevnt ovenfor vil jeg legge ut noen flere utstyrstester i høst samt en detaljert utstyrsliste som viser progresjonen fra starten og fram til nå. Jeg vil også snart opprette en egen blogg for fremtidige småturer, for dem som er interessert. Link vil ligge oppe til høyre på denne siden.

Det er lenge siden jeg begynte å drømme om en ny NPL, slik den opprinnelig skulle være. Det vil si sammenhengende - altså uten hjemreiser - og kun vinterstid. Andre ting kan innebære turfølge, noe marsj i Sverige, bikkjer og isfiske. Kjenner jeg meg rett blir det nok et kappløp med polardisiplin. Riktignok er dette først og fremst en drøm. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan, både fysisk og mentalt.

Jeg vil takke for oppmerksomheten hittil fra mine lesere og for hjelp fra familie, venner, sponsorer og mennesker jeg har truffet på min ferd. Takkekort vil jeg vente med til jeg er ferdig, for dem som tenker tanken.

TEST: Exped Fold-Drybag

2009-07-27T10:15:00.000-07:00

TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.

Farlig ferd

2009-07-21T11:07:00.000-07:00

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

Avgjørende overraskelse

2009-07-20T13:46:00.000-07:00

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.

Ski-lsmisse

2009-07-19T11:57:00.000-07:00

Jeg kom meg i gang omkring halv elleve. Været var flott. Hørt den før?

Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.

Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.

Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.

Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.

Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.

Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.

Avslappende hviledag

2009-07-18T14:22:00.000-07:00

Jeg hadde vondt i magen i går kveld og var slett ikke bedre. Derfor skulle jeg se an morgenen. Den begynte godt og fortsatte likeså.

Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.

Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.

I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.

Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.

Slitsom hviledag

2009-07-17T12:47:00.000-07:00

Jeg slappet av så lenge jeg maktet i dag morges. Været var godt, og gjorde det snart uutholdelig å ligge innpakket i klær i teltet.

Mot slutten av kvelden i går var jeg kald, fikk stadige frysninger, manglet appetitt og var tidvis kvalm. Man skulle tro det kommer av noe mer enn den fysiske utskeielsen. Ikke vet jeg. Jeg gikk ut i skogen, stakk to fingre i halsen og så matbudsjettet gli ut blant gresstråene. Etter noe annet nødvendig følte jeg meg litt bedre, og gikk for å legge meg.

Formen var bedre fra morgenen, men jeg lå i ørska noen timer utover. Hodet og magen har hatt bedre dager.

Dagen har gått med til å pakke opp en pakke, sende en annen, kjøpe litt mat, lade opp diverse batterier og prøve rulleskiene.

Nettopp, rulleski. Dette er nyheten som vil gi en del rynkete neser der ute. Ting har på langt nær ikke gått som jeg trodde i år, og derfor har jeg fått et aldri så lite tidspress. Jeg skal rekke noe obligatorisk, samt etter planen gå Norge på tvers i høst. For å rekke dette må jeg ta skiene fått, altså langs veien. Dette gir ikke mye fjellfølelse, men i min unge alder er turens fysiske utfoldelse vel så viktig. Jeg vet at rulleski, lave skistøvler og tung sekk ikke er en idéel kombinasjon, men jeg skal i alle fall forsøke. Håpet er å butte mot havet i løpet av august.

Første bilde viser et skilt man sjelden ser ved veien. Hattfjelldal har nemlig flyplass. Siste bilde viser hvor Hattfjelldal har sitt navn i fra. Hattfjellet rager 1128 meter over havet. I tidligere tider ble det drevet koppergruve på toppen. Uvanlig posisjon for slikt.

Hatten av

2009-07-16T13:27:00.000-07:00

Jeg stod opp med vekkerklokke denne morgenen. Kvart over ni skar jeg ned dalen, etter å ha tatt farvel med Jan og de andre på hytta.

Støvlene fulgte en av Børgefjells få stier. Jeg kom meg ned til bunnen av Susendalen på halvannen time, og rakk å møte to oppstigere.

Det flotte været gjentar seg. Jeg stoppet på gården hvor Ivarstua ligger, nettopp for å høre hva det er. Ivarstua er en liten tømmerkoie som ble oppført i 1834. Den har sitt navn etter Ivar Ivarson, som var den første nybyggeren i Susendalen. Det skal understrekes at samene allerede bodde der. Ivar kom helt fra Sel i Gudbrandsdalen. En lang marsj for en liten familie. Den stiller min tur i skyggen.

Jeg takket for fortellingen, som jeg fikk av kona på gården. Like etter valgte jeg å gå den gamle veien mot Hattfjelldal. Noe lengre og mer opp og ned, men desto mer fredfull. Kroppen gikk stort sett som en velsmurt maskin, men føttene ble temmelig såre mot slutten. Jeg kunne stolt gå forbi tettstedskiltet til Hattfjelldal etter seks timer på tre mil. Gjennomsnittsfarten hadde vært fem kilometer i timen, noe jeg er ganske nøgd med, derav dagens dype tittel. Sist gang jeg gikk 35 kilometere på en dag, var på asfalten etter Lindesnes. Jeg var i god form da, men brukte nok lengre tid. Formen er kanskje bedre nå, selv etter lungebetennelsen.

Jeg hentet ut postpakken min og handlet noen fornuftige varer, mer om førstnevnte i morgen. Jeg var tidvis svimmel mens jeg gikk på veien, og inne i butikken hadde jeg i blant følelsen av å sveve. Det betyr at jeg er svært sliten. Matinntaket har dessverre ikke vært så godt i dag, og har sin del av skylden.

Marmoren fra Jengelvatnet - som jeg omtalte i går - kan godt ha vært kalkstein. Lavasteinen kan også ha vært noe annet. Geologi er et av mine forkalkede felter.

Jeg tok en øl på et hotell og fant meg en hage å ligge i. Etter tillatelse, naturligvis.

Første bilde viser Ivarstua, bygget oppå en stein og på størrelse med en mager hybel, deretter en felle, sannsynligvis for mindre rovdyr enn bjørn, og til slutt noen små sorte får. Alle knipset ved veiens side.

Farvel Børgefjell

2009-07-15T14:42:00.000-07:00

Mandag, 13. juli

Jeg våknet som vanlig til godvær. Marsjen startet vel 10-11.

Natten var litt kald, men jeg fikk stort sett sove. Grunnen er at jeg ikke har med sovepose. Jeg legger meg med ullundertøy, skallbukse, en lett dunjakke, balaklava, fingervanter, bomullsvotter og soveposesko. Skalljakken legger jeg over som dyne. Mye av det har jeg likevel med meg, derfor sparer jeg opp mot en kilo på det. Da får det bare være at nettene ikke blir som hjemme. Jeg savner posen, men har begynt å venne meg til det.

Jeg trasket opp forbi Jengelvatnet på leting etter et sted å krysse vassdraget. Der oppe stod ei gamme med lås på. Det er sjelden jeg finner dem låst.

Jeg fant ingen behagelig passasje før utoset av Jengelskardvatnet, men det var like greit, for der inne var det praktfullt. Det er også spennende geologi ved de to vannene, blant annet marmor og lavastein.

I retning lille Kjukkelvatnet støtte jeg på to hytter. Begge var låst, men hadde åpne forværelser for hjelp i dårlig vær.

Nesten oppe ved det nedre vannet traff jeg på en fluefisker fra Moss. Han het Steinar og ba meg stikke innom de andre i leiren for å tigge kaffeknekt. Som sagt, så gjort. Det var en hyggelig gjeng med to familier fra Østfold.

Jeg leiret et stykke bortenfor dem, og forsøkte fisket. Det gav intet resultat, men de andre fikk noen pinner. Jeg avsluttet et flott kveldsvær med bål, brennevin og østfoldingæne.

Kaffen holdt meg våken i mange timer etterpå.

Tirsdag, 14. juli

Jeg stod opp på slaget 9. Været var godt. Jeg takket for samværet før jeg dro, borti halv elleve.

Ferden gikk videre opp på vestsiden av vassdraget, og innom de to vannene oppunder Gaksfjellet. Der oppe traff jeg en trønder som også gikk alene.

Bisseggelva ble vadet uten
sko og bukse. Litt vondt for føttene, men det var verdt tørre sko. Jeg hadde rimelig kontroll, og bunnen var stort sett av sand. Generelt bør man ofre tørre sko, i alle fall når bunnen er steinete. Kaldt vann nedsetter følsomheten i føttene, som gjør at man ikke så lett føler hva man tråkker på. Når man plutselig tråkker på en spiss stein kan balansen raskt være tapt. Det kan stå om livet.

Jeg kom meg etterhvert bort til nordenden av store Kjukkelvatnet, hvor jeg leiret vis à vis hyttene. De er låst og brukes stort sett av samer, så vidt jeg vet. Jeg traff en der for noen år tilbake.

Jeg fikk forresten en fisk på veien, en lekker 200-grams. Den ble stekt i reinsfett og smakte godt med litt krydder.

Regnet har kommet, og det
virker mer bestemt denne gangen. Jeg koser meg i teltet til lyden av nylontrommer.

I dag

Klarværet var kommet tilbake. Jeg kom meg i marsj litt før elleve, men bare noen hundre meter bortenfor og bak et berg sto et annet telt. Fyren i teltet skulle være der i om lag to uker. Vi fikk en hyggelig prat i solskinnet.

Målet mitt var i alle fall å nå det vannet som ligger på høyden før man går ned til Susendalen. Det skjedde lite bortsett fra fortryllende utsikt. Jeg måtte krysse en stri elv, og var forberedt på å bli våt ned i støvlene. Til min store overraskelse holdt buksen tett nok rundt støvelbena, og jeg kunne fortsette min to uker lange tørre ferd.

Jeg nådde det nevnte vannet omkring halv fem, og traff på eierne av hytta i nordenden. Jeg fikk både kaffe, øl og kjeks. Trivelige folk.

Jeg la meg til på østsiden, og fant gode nettverk på en kolle like ved. En del fånyttes fisking senere hilste jeg på to lokale karer i en lavvu på vestsiden. De gav meg et fisketips som funket, selv om det bare ble noen små pinner.

I morgen skal jeg gå til Hattfjelldal, en halv mil i terrenget pluss tre mil på vei. Føttene gleder seg nok.

Første bilde viser marmoren ved Jengelvatnet, neste viser en utedo med typisk litteratur, deretter på snøbre over mot store Kjukkelvatnet, Kvigtind-massivet nærmere midnatt og kveldens himmel mot Hattfjelldal.

Blyvatnet

2009-07-12T12:41:00.000-07:00

Jeg tok meg god tid i dag morges. Børgefjell skal nytes.

Turens første fisk kom raskt på land, og ble frokost sammen med en annen. Jeg hadde to til på kroken, men de slet seg av. Fine størrelser, omkring 300-400 gram.

Etter frokost tok jeg et bad, for første gang på snart to uker. Vannet var ikke så ille, men det var godt å komme på land til sol og bål.

Jeg gikk kort i dag, bare noen kilometere, og ligger nå ved Blyvatnet. Fisken her har ikke svart enda. Kanskje det er for mye bly i vannet...

Været har vært godt. Jeg kjente noe små dråper i stad, men de fallt alene. Jeg har hatt veldig godt vær så langt på turen. Grensen for hvor mye damp som kan holdes der oppe i himmelen må snart være nådd.

Jeg regner med å bruke litt ekstra tid gjennom Børgefjell, dels fordi det er et flott sted, og dels fordi jeg skal få tilsendt en pakke til Hattfjelldal. Ellers kunne man kommet unna med tre-fire dager på distansen.

I morgen går jeg til området ved lille Kjukkelvatnet. Der er mange små vann å velge blant. Jeg liker dem bedre enn de store.

Første bilde viser fisken, videre meg ved bålet, deretter utsikt mot Blyvatnet og til slutt noe det er flust av her oppe.

Børgefjell

2009-07-11T13:29:00.000-07:00

Jeg brukte god tid i dag tidlig. Brød og juice til frokost fortjener lang oppmerksomhet.

Jeg begynte å gå fra Røyrvik mellom 11 og 12. Kort tid etter ankom jeg et sted jeg minnes sommeren 2006. Jeg og min søster var på vei til Store Namsvatn, hvorfra jeg morgenen etter skulle inn i Børgefjell. Inne på bensinstasjonen ble vi fortalt at en kar nettopp hadde gått forbi. Han gikk Norge på langs. Jeg hadde allerede begynt å vurdere NPL, derfor ville jeg gjerne hilse på. Vi kjørte straks forbi, og jeg fikk en kort prat med ham. Der stod jeg med isen i hånden, nettopp kommet ut av en behagelig Golf, og der sto han, en kar over de 50 hvis klær og kropp hadde hatt renere og mer komfortable dager. Jeg følte meg litt dum, men praten ble fin. Jeg ytret mine framtidsplaner, og hvis jeg var han ville jeg kanskje tenkt "Atter en som drømmer, men som aldri kommer seg ut". Det er jo slik at de fleste som snakker - meg i dette tilfellet - aldri realiserer. Derfor smakte det godt å minnes denne plassen ved veien.

Jeg skulle egentlig dreie av etter ei stund for å gå mot østenden av Namsvatnet, men fortsatte til havna. Der oppe traff jeg en far og sønn som tilbød skyss rett over sundet. Jeg stod hardnakket på å gå rundt - i tråd med turens ånd. Det ble også en prat med en guttegjeng som skulle ta skyssbåten til Virmadalen, omtrent samme som jeg gjorde i nevnte år.

En stund etterpå satt jeg i båten på vei over sundet. Jeg verdsetter det å treffe nye mennesker svært høyt, og det å se nye områder, og det fikk jeg nå. Jeg ville kalt det juks noen timer tidligere, men så har jeg også fått hjelp før på turen. Man blir rundere med tiden, og det er godt.

De fraktet en sekshjuling på en flåte, og jeg hjalp så mye jeg kunne. Magnar Namsvatn med sønn og kone eier Vestre Rekarvatnet og driver utleie. Straks etter landgang kjørte de opp til hytta ved vatnet. Jeg spaserte, og kom dit opp en time senere, klokken 17. Som vanlig var jeg positiv til kaffe og kaker. Vi skilte lag omkring 20, etter en lang og fin prat.

Jeg kom meg snart til noen små vann nord for Østre Rekarvatnet, hvor jeg leirer for natten. Himmelen og været er fint, og det er herlig å ankomme Børgefjell. Mindre vegetasjon, ingen knott og idylliske vann og elver. I morgen skal jeg fiske for første gang på turen.

Første bilde viser familien Namsvatn med diverse fartøyer. Himmelen speiles deretter i Vestre Rekarvatnet, og er voldsom i siste bilde.

Røyrvik

2009-07-10T11:28:00.000-07:00

Torsdag, 9. juli

Jeg kom meg i marsj til halv elleve. Før det hadde jeg tatt farvel med Leif Ditløv etter nystekte frokostpannekaker. Jeg fikk også med meg en nettinghette som holder ute knott.

Dagen foregikk uten rabalder. Jeg møtte to gutter ved veien, hvis sommerjobb gikk ut på å kontrollere elektriske installasjoner. Det virket som en behagelig jobb, der de kjørte rundt i bil og av og til måtte ut i skogen. De gav meg sjokolade, som jeg naturligvis tok imot uten større leven.

Jeg prøvde meg litt på munnspillet jeg fikk til jul, som var ment for turen. Nok om det.

Etter to mil la jeg meg til i Devika, som ligger litt sør for Røyrvik. Limingen er regulert, og derfor går strendene temmelig langt ut på sommeren. Etter å ha snakket med ei dame i et hus ovenfor, la jeg meg til på stranden. Knotten er nok ikke så ille her.

Kvelden ble fin, med idyllisk strandved på bålet og kakao til. Middagen ble som i vinter; potetmos, boksskinke, fett og krydder. Jeg kunne ha likt den bedre.

I dag

Klokken halv elleve begynte jeg på den siste biten inn til Røyrvik. Natten og morgenen hadde vært knottfri. Hvilken virkelighetsfjern glede.

Jeg gikk temmelig raskt og krysset etterhvert over fra Lierne til Røyrvik kommune. Veien hadde vært gruslagt siden noe etter Østnes, og gikk nå over i asfalt fra kommuneskillet. På veien pratet jeg med en sørsame, som driver rein oppe i Børgefjell.

Klokken 14 ankom jeg sentrum, og gled over i spising og sjekking av mobiltelefoner før jeg handlet mat. Etterhvert kom jeg meg til gjestegården som jeg hadde hørt om. Kostnaden for rom ble litt for stor, og derfor slo jeg opp teltet utenfor bygget. Jeg fikk bruke do og strøm mot en mindre skilling.

Etter butikkbesøket var det herlig å smake vanlig kost igjen. Rugbrød, Vossafår, majones, brunost, juice og allskens frukt ble dandert utover bunnen av teltduken. Pluss en liten pose smågodt. Skjønt, jeg har ikke vært stygglenge på tur, men maten blir raskt ensformig.

Nå sitter jeg i restauranten og spiser pommes frites og drikker øl. Sistnevnte var særlig velkommen her inne i varmen. I morgen håper jeg å nå Børgefjell.

Bildene viser en dass ved avkjøringen til et hus helt sør ved Limingen, meg i dag morges og Røyrvik sentrum. Jeg trengte ikke akkurat vidvinkel for å få med sistnevnte, men det finnes mindre steder.

Frelsens fire vegger

2009-07-08T14:12:00.000-07:00

Jeg gikk fra plattingen klokken halv ni i dag morges. Veien var klar, og så var jeg.

Det skjedde ikke stort før jeg kom til Kvelia, hvor jeg skulle stikke innom en kafé ved veien. Jeg var blitt fortalt at de hadde en besøksbok for slike som meg, og spanderte kaffe attpå. Jeg ankom Kvelibua, hilste på og skrev meg inn, og i tillegg til kaffe ble jeg skjenket et par ullsåler som var håndlaget av sjefen sjøl - Roland Aagård. Jeg takket snart for meg og travet videre - oppløftet av bygdisk gavmildhet.

Noen kilometere før Østnes - hvor jeg nå oppholder meg - var jeg inne på svensk side i noe over en time. Det var en veistubb som stort sett brukes av nordmenn. Veien var av grus, men asfaltert før og etter grensen, et lattermildt innslag av stivbent byråkrati.

Vel nede i Østnes hadde jeg tilbakelagt 25 kilometere. Det var tid for hvile. Der var ikke mange hus, og ingen mennesker før jeg ringte på i nærmeste hus. De hadde en saftig gresstubb godt utenfor huset som så fristende ut. Regnet var begynt å falle ned fra en himmel som hadde vært grå dagen lang.

Jeg ringte på og spurte om jeg kunne gjeste gresset. Familien Ditløv ba meg inn på middag, og det gled til slutt over i kaffe og cognac.

Ut på kvelden ble rekorden for knottangrep ytterligere flyttet. Jeg klarte ikke å eliminere dem i samme takt som de kom inn i innerteltet. Jeg kom meg ut, og der var det svart. En sky foran meg, en over sekken og en over teltet. Jeg har knapt sett verre, i så fall bare på fjernsyn uten antenne, hvis noen forstår. Når jeg trengte hodet gjennom skyene var det som å få damp i ansiktet, bortsett fra at dampen i dette tilfellet krøp og kravlet og trengte seg inn over alt. Jeg måtte holde pusten, ellers ville jeg hoste opp djeveldyr for hvert åndedrag.

De sier her at tiden og været er på sitt verste - juli, kveld og yr i lufta. Jeg tror dem så gjerne, men trodde også at det ikke kunne bli verre enn i går. Nå tror jeg det kan bli enda verre. Jeg begynner å bli lei av å skrive om at knotten stadig blir verre, og enda mer lei blir trolig mine lesere. Jeg må nok spørre om husly i morgen også. Å være ute slik går i to tilfeller - hvis man må eller blir tvunget. Jeg kan heldigvis velge, og innrømmer svakhet. Dette er verre en gnagsår på ryggen, lungebetennelse i høyfjellet og vannblemmer under halve foten. Jeg sover inne i natt.

Jeg legger ved to bilder fra i dag. Legg merke til hvordan asfalten slutter og begynner ved grenseovergangene.

Hviledag på Nordli

2009-07-07T11:49:00.000-07:00

Jeg pisket meg opp i dag klokken 06. Jeg hadde tidligere bestemt meg for hviledag, og den ville jeg ha på Nordli. Jeg valgte å ta bussen de siste 15 kilometerne for å spare føttene. De er temmelig kjørt nå.

Uansett hvor ille knotten har vært, så var den enda verre denne morgenen. De som hang på fortsatte å plage meg inne på bussen.

Det var herlig å komme frem til Nordli. I alle fall for en kort stund. Intet sted var åpent, så derfor måtte jeg gå frem og tilbake i nesten to timer. Vind og tidvis regn gjorde det ikke bedre. Når det er sagt, så er det slikt ubehag som gjør komforten enda bedre. Det er ofte verdt å lide før glede.

Og hvilken glede! Først handlet jeg mat, deretter lappesaker for sykkelslange (hull i kartmappen) og så strøk jeg opp på den lokale kaféen, Li-Vert'n. Greie saker, men der oppe fikk jeg så klart høre om utallige andre som hadde vært innom. Og hva skjedde? Gratis lunsj! Og så, gratis middag! De har visst en slik politikk overfor vandrere av mitt slag. Jeg synes det blir verre og verre å ta i mot slikt, det føles ikke greit. Samtidig blir jeg naturligvis strålende blid og glad. Og det er godt.

Jeg satt i en krok for meg selv fra 10 til 16-17 og levde livets glade dager. Kartmappen ble ny og føttene fikk velfortjent hvile.

Teltet og meg har nå havnet på en platting nede ved vannet, sammen med Velforeningens båthus. Vogntogene haster forbi ti meter unna. Knotten er her tidvis, men ikke på langt nær som i går.

I morgen går jeg videre mot Røyrvik. Jeg vil gå veien ettersom terrenget i området ikke er spesielt interessant, det er tidkrevende å ferdes i, og det er smalt mellom veier og bebyggelse. Det får være grenser for stahet.

Det ble mange spennende bilder i dag, så mange at jeg nøyer meg med ett og slenger på to fra tidligere dager. På det ene pusser jeg sko på kveldens teltplass, et annet viser en stein som likner et ansikt, og til slutt restene av dyret jeg nevnte tidligere.

Velgjørende engler

2009-07-06T11:42:00.000-07:00

Lørdag, 4. juli

Jeg karret meg opp litt etter åtte. Rutinene gikk som før, og jeg kom meg i marsj en time senere. Været var som ellers; nesten skyfritt, litt vind og varmt som på Kreta. På vei ned berget skremte jeg opp en elg på lang avstand.

Planen var å gå innom gården på Holderen før jeg svingte av nordover. Jeg ankom stedet etter noen timer, og ble møtt av Vigdis Moe, som holder kuer i juli. Vi fant ingen relasjon hva angår etternavn. Jeg fant noe annet, nemlig mobildekning, og fikk sendt av gårde innlegg til bloggen. Vi hadde en hyggelig prat, og hun gav meg hjemmebakte lefser med smør og kanel. Herlig supplement til mitt ensidige kosthold. Videre anbefalte hun meg å gå via Gjevsjøen. Holderen har forøvrig to Statskog-hytter og en for DNT i tillegg til Vigdis' seter.

Jeg kom meg snart i vei mot Gjevsjøen Fjellgård. Langs vannet opplevde jeg et av de verste angrepene fra klegg i nyere tid. Jeg ble nesten gal, og dro over myggnettet. Nettets luftige skjold føltes som å ankomme paradis, en erfaring jeg forøvrig har til gode.

Stien inn til gården ble stadig bedre, og noe før 16 sto jeg på tunet og forhørte eieren. De drev utleie og servering. Familien Gjefsjø er fastboende og driften gjøres i hovedsak av sønnen Nils Christian, som jeg fikk en lang prat med. Det er nok ikke mange gutter i 20-åra som driver gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Senere på kvelden ba jeg om å få kjøpe middag. Jammen fikk jeg ikke servert både elgkjøtt, kyllinglår, poteter, salat med fetaost, kokte grønnsaker og tyttebær. Dessert også, is med jordbær og blåbær. Da jeg ville betale sa de attpåtil at det var på huset. Snakk om godtfolk!

Vi pratet om masse rart etterpå, blant annet vindmøller og solceller, som de hadde i tillegg til dieselaggregat. Etterpå smakte jeg på kraftfôr, så på melking av ku og holdt en håndfull hønsekylling. Rett før leggetid ble jeg overrumplet av knott, men de klarte ikke å ødelegge en flott kveld.

Søndag, 5. juli

Jeg kom meg i marsj klokken ti, etter å ha takket farvel til familien Gjefsjø. Like etter så jeg en hare oppe i skogen.

Ferden gikk først gjennom skog og deretter vekslet det mellom myr og fjell resten av dagen. Jeg møtte på tidkrevende terreng mot slutten av dagen, det vil si bjørkekratt med steinblokker. Slikt tar tid å forsere, og er typiske steder hvor man raskt kan brekke en knokkel eller tre.

Når jeg er inne på bein, så kom jeg forbi et område hvor det lå et svært skjelett. Det lå spredt utover omtrent 100 kvm. Hodet virket for stort til å være rein, men hva vet jeg. Det var uansett planteeter og byttedyr. De to egenskapene henger vel ofte sammen. Stemningen ble litt trykket, og derfor strøk jeg snart "inn mellem fjellene", som Helge Ingstad ofte skrev.

Dagen foregikk uten særlig spenning utover all moroa ovenfor. Som noen kanskje tenker, så bruker jeg lite tid på annet enn gåing for tiden. Etter alle problemene i vår er jeg utålmodig etter tilbakelagte kilometre. I tillegg er jeg ikke særlig glad i myr, skog og flyvende bitedyr på varme sommerdager, og det har Trøndelag nok av. Fisking, bålkos og bading får komme senere.

I kveld kom ovenfravann for første gang på turen. Det er på sett og vis godt. Insektene som er skapt for at vi skal føle at vi lever holder seg borte, og temperaturen faller. Jeg blir nok snarlig lei, men man får ingen tørke uten regn før og etter.

I dag

Jeg kom i gang fra 10. Det regnet ikke på morgenen, men det fallt noen ganger utover dagen.

Jeg hadde ligget omtrent i hjertet av Gressånoen NP til i dag. Det er forøvrig mulig at Gressåmoen ikke lenger er en egen nasjonalpark, men at den ligger under Blåfjell-Skjækerfjella NP, hvor jeg har vært den siste uken.

Terrenget varierte kraftig i dag, fra snaufjell til storvokst skog. Fossdalens øvre deler har idylliske elvesvinger, men etter Ramnkrokan er det over en mil med tråkking i vasstrukken myr. Det tar tid og tålmod.

Ved flere anledninger skremte jeg opp rypekull. Det er sjarmerende å se hvordan mor og i blant far forsøker å lede meg vekk.

Jeg kom fram til enden av Holden omkring 18, og gikk opp for å tigge drikkevann på Kveaunet gård. De var hyggelige trøndere, og fortalte om flere andre som gjennom årene har gått forbi i samme ærend.

Jeg ligger i kanten av et jorde og skriver, mens jeg vekselsvis eliminerer knott som kommer inn gjennom myggnettingen. I morgen står Nordli for tur. Det blir nok noen unødvendige kjøp der oppe.

Jeg legger ved noen bilder, blant annet deler av Gjevsjøen Fjellgård, middagen der og en foss fra i dag. Noen som vet hvilket dyr sporene stammer fra? Jeg tipper jerv.

En liten skuffelse

2009-07-04T02:35:00.000-07:00

Fredag, 3. juli

Jeg sto opp klokken 09 og kom meg i marsj en time senere.

I forhold til i vinter, hvor kjapp betydde to timer om morgenen er dette noe helt annet. Jeg slipper å smelte vann, varme maten og ta på masse klær for å nevne noen få ting.

Gåingen gikk greit ned Ståggådalen. Jeg møtte på to elger som lå i den våte myra, under 200 meter unna. De gadd ikke bry seg, jeg måtte rope høyt og bryskt for at de i det hele tatt skulle vri på hodet.

Oppe på Ståggåfjellet fikk jeg det første glimtet av Gaundalen. Nok en gang møtte jeg på en elg, under ti meter unna. Jeg skremte den opp fra et vannhull.

Av ren nysgjerrighet la jeg igjen sekken - etter å ha krysset Grønlivassbekken som kommer fra Grønlivatnet - for å sjekke ut sistnevnte vatn. Vannet er stort i skjækerfjelsk målestokk, og driver et lite kraftverk for blant annet gården i Gaundalen.

Noe før 15 sto jeg på tunet på Gaundalen Fjellgård. Personen som åpnet var ikke den gamle damen som jeg har lest om, men et av hennes syv barn. Sønnen driver gården, og tjener penger på turisme. Moren så jeg ikke snurten av. Det skal nevnes at de ikke driver DNT-liknende turisme, men utleie av hytter i området.

Litt skuffet over at middagen uteble, vendte jeg nesen mot Holderen, og fulgte strømstolpene. Klokken 17 slo jeg meg ned oppe ved Gaundalklumpen. I det jeg skulle sette opp teltet knakk et rør på teltstangen. Trolig et trøtthetsbrudd. Dette har ikke hendt meg før, men reservestenger er likevel med, og jeg fikset biffen raskt. Bra at været var godt. Det skal nevnes at teltet ikke er fra Nanok, som er min sponsor. For å gjøre starten lettere har jeg valgt å pakke med et av typen en-persons-lettvektstelt, og i den kategorien lager ikke Nanok noe for tiden.

Kvelden ble fin. Middagen ble en pose potetmos med reinsfett og krydder. Jeg sparer den siste reinstungen i tilfellet fisket er dårlig. Været er såpass varmt, stille og tørt.

Det øvre bildet viser Gaundalen Fjellgård. Nedre bilde viser en flyktende elg midt på horisonten, hvis man ser nøye eller forstørrer.

Kort dag

2009-07-02T12:16:00.000-07:00

Dagen begynte omtrent klokken 09. Jeg spiser 4-korn om morgenen i stedet for havregrøt, fordi jeg da slipper å varme opp maten. Jeg sparer tid og foretrekker uansett kald frokost på sommeren.

Jeg begynte å gå klokken 10. Været var som gårsdagens; nesten skyfritt, lite vind og varmt.

Ruta gikk langs rødmerket sti et par kilometre før jeg fant min egen vei. Jeg nådde østenden på det største av Langtjønna klokken 12. To svaner satt der langt ute. Det er ensomt å være alene på tur.

De neste to timene fulgte jeg Tverråa opp til vannet Bierneloebpelh. Jeg jublet av full hals fordi jeg hadde gått lengre enn jeg trodde. Vannets navn ser jeg flere steder på kartet. Lurer på hva det betyr. Uansett, jeg nådde vannet før klokken fire. Normalt ville jeg gått lengre, men jeg tvang meg selv til tidlig kveld. Kroppen har godt av det i begynnelsen, og jeg skal også delvis snu døgnet etterhvert. Planen er frokost klokken 04.

Foruten å ha funnet en hytte som ikke var merket av, sett et par rødprikkete sommerfugler parre ved siden av en puppe og spist reinstunge for første gang, har det ikke skjedd stort. Jeg går naken under skallklærne, og det har gitt meg gnagsår her og der. Det blir nok boxer i morgen.

Jeg regner med å nå Gaundalen i morgen. Der bor en eldre dame som blant annet mottar turgåere. Det er ikke usannsynlig at jeg blir fattigere i morgen.

Jeg glemte dessverre å knipse bilder i liten oppløsning i dag, og derfor legger jeg bare ved et jeg nettopp tok ut fra teltåpningen.

Irritabel start

2009-07-01T12:36:00.000-07:00

Jeg kom meg omsider til Skjækerfossen, og bussjåføren ville instendig kjøre meg opp til Skjækermoen. Snakk om service. Jeg burde jo egentlig gå. Der oppe traff jeg onkelen til tømmerbilsjåføren. Begge bodde der.

De første steg gikk på vei, før en sti tok til etter noen kilometre. Stien ble etterhvert dårlig og var vanligvis umulig å finne. Spor etter firehjulinger var det nok av.

Kleggen fant meg ganske raskt, og ble etterhvert så plagsom at jeg måtte skifte fra shorts og trøye til bukse, jakke og myggnett. Nærmest uutholdelig når varmen er på de tredve.

Jeg kom over sau og et rypepar som forsøkte å forlede meg, men jeg tok med eggene for å koke dem. Neida. Jeg møtte også en kar på ei seter midt i dalen, og vi sladret kort. Han hadde sett bjørn mange ganger. Jeg så muligens et bjørnespor i dag, men bevisgrunnlaget var så sviktende at selv godvilje ikke er nok for å tro det.

Jeg ble svært sliten de siste timene, og vurderte en natt på Skjækerdalshytta. Det ble litt for dyrt, og derfor gjorde jeg det jeg hadde tenkt; jeg la meg oppe på snaufjellet ovenfor hytta. Fritt for insekter og deilig blest.

Kvelden ble fin, med nesten full blå himmel. Middagen var niste hjemmefra. Jeg har fortrengt de fleste savn til nå, men bølgen kommer nok snart.

Det ene bildet viser en klove som lå i veikanten etter Skjækermo. Tegn på bjørn? Bildekvaliteten blir dessverre laber i blant.
Det andre symboliserer at hele verden krysser sine fingre for meg. Høye tanker.

SPOT satellittsender: Alt er bra med Erik!

2009-07-01T12:34:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.9056
Longitude:12.2293
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:07/01/2009 21:25:04 (Europe/Oslo)
Kart

Re-re-re-re-re-retur i morgen.

2009-06-30T01:55:00.000-07:00

Antallet returer tittelen viser til er omhyggelig utkalkulert og har ikke til hensikt å skape noen slags assosiasjon til oral kunst à la "Row, Row, Row Your Boat" eller liknende. Tittelen henspiller på antall returer jeg har foretatt siden jeg avsluttet løpet i Tydal senvinters, inkludert den forhåpentligvis siste returen i morgen.

Jeg vil altså starte i morgen, en gang utpå ettermiddagen. Lavprisekspressen frakter meg i natt fra Mjøsbrua til Trondheim, Norges Statsbaner skysser meg videre til Verdal og deretter ankommer jeg Skjækerfossen ved hjelp av et lokalt busselskap. Hvis alt går etter planen, vel å merke. Returene mine gjør det sjelden, men kollektivtrafikken har vært langt mer pålitelig.

Jeg regner med en ukes marsj til Nordli i Lierne, hvor jeg handler mat. Første postsending vil jeg hente ut i Hattfjelldal, som ligger like nord for Børgefjell. Et defensivt anslag tilsier at jeg når toppen av Norge etter tre til fire måneder.

Merkene på ryggen vitner fortsatt om at noe har skjedd, men sårene er tilsynelatende blitt til normal hud. Tre timer med sekk i lokal skog i går resulterte i et enstemmig klarsignal. Kroppen min - med hjerte og hjerne som opponenter - er lite demokratisk, men kampen mellom konkurrentene ender ofte med remis. Denne gangen vant begge.

Tidkrevende onde

2009-06-18T08:08:00.000-07:00

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

Sårene gror

2009-06-09T12:31:00.000-07:00

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.

Kroppen bestemmer

2009-06-02T14:14:00.000-07:00

Jeg våknet til snøvær. Bakken utenfor teltet var hvit, men smeltet nesten grønn innen jeg kom meg ut.

Oppe på fjellet tok vinden tak og pisket meg med snø fra siden. Etterhvert stilnet det med innslag av sol. Været skiftet ofte utover dagen. Terrenget var tidvis spennende.

Jeg pådro meg gnagsår på ryggen etter Meråker, fordi jeg brukte nettingtrøye som eneste plagg. Sårene vil trolig ikke gro hvis ikke jeg bruker gnagsårplaster under marsj. Jeg kjøpte DuoDerm-plaster i går. I går kveld merket jeg at det ikke satt på huden ved svetting, selv med teip som forsterkning. Det virket greit i dag tidlig, selv om det hadde rynket seg i går. Etter noen timer kom smertene, slik det skjedde dagen etter Meråker. Plasterene viste seg verdiløse. Før Sul var sekken for tung, men vekten er levelig nå.

Jeg kom meg omsider ned Juldalen og frem til hovedveien. Opprinnelig skulle jeg gå i retning Vera, og så opp nord før Veressjøen. Plutselig kom en tømmerbil forbi, og sjåføren viste storsinn.

Nå er jeg altså på vei hjem. Jeg kan ikke gå med gnagsår på ryggen. Plaster fungerer ikke, og dagen opptas av smerte. Sårene må gro før jeg kan fortsette. Jeg ante at dette kunne skje, men jeg ville gi meg selv en siste sjans etter hjemreisen fra Sul.

Tidligere skrev jeg at siste tur ut var vinn eller forsvinn. Det gjaldt i tilfelle formen ikke fungerte selv med redusert vekt. Kroppen virker grei, det er gnagsårene som ødelegger.

Jeg fortsetter så snart sårene har grodd. Motstand gir økt kampvilje, derfor ser jeg frem til å pløye gjennom myrene i Trøndelag.

Noe av det verste med gjentatte avbrekk er uforutsigbarheten mine lesere utsettes for. Nettingtrøya blir nok ikke med neste gang.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-06-02T12:02:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.6993
Longitude:12.0356
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:06/02/2009 20:57:49 (Europe/Oslo)

Kart

Reddet ut av knipe

2009-06-01T12:52:00.000-07:00

Jeg tok toget til Verdal i dag formiddag, og hadde god tid til å rekke skolebussen ut til Sul. Først kom det en buss med navn Levanger, og jeg spurte sjåføren selv om jeg visste at den ikke skulle min vei. Derfor gadd jeg ikke spørre i neste buss, som het Vuku. Det var riktignok mer lik retning, men likevel et annet sted. Like etterpå kom en bybuss, og min buss skulle nå være forsinket. Sjåføren sa det jeg fryktet, nemlig at jeg skulle ha blitt med Vuku-bussen. Jeg ble temmelig irritert på meg selv. Dette har skjedd en gang før, og jeg trodde jeg var blitt klok.

Jeg begynte å gå mens det knaket i hjernen. Plutselig fikk jeg en glimrende idé: hva med å ringe hun som skysset meg for noen dager siden? Som sagt, så gjort. Det ordnet seg heldigvis, hun var tilfeldigvis en tur i Verdal. Jeg måtte riktignok vente på stasjonen i fem timer, men det fikk jeg klare, dum som jeg var.

Jeg kom meg ut til Sul før syv, og begynte på veien opp mot fjellet. Jeg gikk ikke lenger enn til åtte. Leirstedet mitt er en gammel boplass med store hauger av skiferstein. Et merkelig og spennende område. Jeg legger ved et lyssvakt bilde av et gammelt hus i området.

Regnet har fosset siden jeg tok på meg sekken. Helt på slutten ble jeg hyllet med sludd mens jeg slo opp teltet. Nå er det opphold, men kaldt. Jeg ser for meg mange dager med regn. Det er i alle fall greit å begynne med et vær som nesten ikke kan bli verre.

Havregrøten varmet godt. Jeg gleder meg til en varm natt i posen.

Troen vender tilbake

2009-05-31T14:10:00.000-07:00

I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.

Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.

Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.

Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.

Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.

Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.

Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.

Vond gjentakelse

2009-05-29T15:12:00.000-07:00

Jeg kom meg opp klokken 06, noe som ikke er så aller verst. Solen stod allerede høyt på himmelen. Søvnen var ok.

Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.

Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.

Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.

Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.

Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.

Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.

Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.

Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-05-29T11:30:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.5669
Longitude:11.9555
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:05/29/2009 20:28:45 (Europe/Oslo)

Kart

Elementære kompromisser

2009-05-28T12:12:00.000-07:00

Jeg nå begynt på fortsettelsen av Norge på langs.

I dag har jeg gått en bra distanse, stort sett på vei. Jeg ankom Meråker tyve på ti og har holdt koken i syv timer. Kroppen og sinnet har det vondt, og det er nettopp hva jeg regnet med. Sistnevnte lider av savn etter sin bedre halvdel, og det å slappe av, noe jeg har blitt vant til i det siste. Nok en gang føler jeg hva jeg må ofre for dette.

Himmelen har vært grå i dag, med noen få regndrypp. Temperaturen blir derfor litt mer levelig. Fiskeutstyret har prøvd å forsvare sin vekt og pris, men til ingen nytte. Jeg må nok prøve meg på små vann. Overflaten er for kald til av fisken gidder å komme opp, og jeg når ikke ut til bunnen av store vann.

Årets vann smaker herlig, og fargen har sin sedvanlige brune nyanse, uten at det ødelegger noe.
Frokosten inntas fortsatt til middagstid, og i dag har den blitt kokt på bål, turens andre sådanne. Det første bålet ble tent av min kjære på Lindesnes. Fremover blir det mange.

Insektene er enda ikke i slaget, noe jeg takker våren for. Det er bare å nyte stundens komfort. Om kort tid vil de surre rundt og gjøre meg gal. Smart som jeg er, har jeg intet medbrakt unntatt myggnett, som jeg fester på sydvesten. Det er i verste fall originalt.

I perioden fremover skal jeg flytte døgnrytmen. Jeg tenker å stå opp klokken 04. Vi får se hvor vellykket det blir.

Jeg taster dette foran bålet. Fuglene skvaldrer og minner meg på hvor fint det skal bli å få oppleve senvåren i fjellet. Slikt er grunnlag for dagdrømming.

Fortsettelse fra Meråker

2009-05-28T11:09:00.000-07:00

Jeg har hatt gode dager i Trondheim sammen med min kjære, og er nå klar for tur. Formen min er blitt bedre, og jeg regner med å unngå flere tilbakeslag.

I morgen den dag vil jeg ta toget fra Barteby til Meråker, hvor jeg fortsetter turen fra i vinter. Jeg kom meg strengt tatt til Bjørneggen for egen maskin, og ble hentet der. Slik sett burde jeg ha kommet meg inn dit for å gå distansen til Meråker, som ikke er veldig lang. I mine øyne er det småplukk og unødig bruk av ressurser ettersom jeg er avhengig av bil for å komme dit inn.

Jeg har planlagt å gå ut hele turen uten noen slags hjemreise underveis. Det er noe jeg savnet fra i vinter, i tillegg til å være lenge alene. I vinter gikk jeg opp i mot en uke uten å se folk, og det gir ikke nok villmarksfølelse. Apropos villmark, ved å se på dette kartet fra Direktoratet for naturforvaltning ser man hvor lite villmark vi har igjen i Norge. Det er trist, men man må ikke glemme at berørte områder fortsatt kan glede mange, også meg.

Jeg har i det siste lagt ut en mengde tester, slik jeg lovte. Jeg har som mål å legge ut flere mens jeg går. Fremover skal jeg blant annet benytte Arc'Teryx Bora 95 etter at min gamle sekk har jobbet i 10 år. Videre vil jeg skaffe meg en Klättermusen Brede, som erstatter min gamle Gore-tex-jakke fra 2000.

Bloggen vil oppdateres som før, det vil si hver dag, eller så ofte jeg finner nettverk.

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

2009-05-27T12:26:00.000-07:00

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

Førstehjelpsutstyr hører til standardutrustningen, men er samtidig det jeg bruker minst av alt – foruten sportsteipen. Jeg har med meg bandasje, plaster, pinsett, kamferdråper, bomullsdotter, smertestillende tabletter og mye annet. Slikt er livsviktig hvis noe sjeldent skulle inntreffe.

Det er også viktig å holde slikt utstyr rent og tørt. Esker og poser av mange slag kan benyttes, og jeg har i mange år brukt den samme posen. Den gamle posen er med meg uansett lengde på turen, og med samme innhold, bare i ulike mengder.

Ettersom førstehjelpsutstyr sjelden benyttes, kan det lønne seg å trene i blant. Å visualisere hendelser og hva man skal gjøre i hvert tilfelle er et godt hjelpemiddel før og under turer, og det gjelder ikke bare førstehjelp.

Form & funksjon
Den gamle posen min kommer fra tyske Ortlieb, og er laget i et plastmateriale. Den har rullelukking med spenner og D-ringer. På sidene og bak finnes ulike fester slik at posen kan monteres på sekken. På sidene finnes D-ringer for feste til medfølgende skulderreim.

Posen er rød, noe som vitner om innholdet, i samme stil som Spot. Innsiden er også rød, og holder i overkant av en liter. Forsiden har blant annet inskripsjonen ”First-aid-kit” og et kors som nok en gang symboliserer innholdet.

Årsaken til at jeg kan skrive om en gammel pose er at dagens oppfølger ikke har nevneverdige endringer. Prisen ligger mellom 300 og 500 kroner.

I bruk
Posen legges alltid lett tilgjengelig i sekken, altså ikke nederst og innerst mot ryggen. Den ligger ofte mot skarpe gjenstander, men stoffet har holdt stand i over fem år.

Åpningen er enkel og god, men jeg sikrer alltid spennen med en reim gjennom D-ringene som er montert bak spennedelene. Dette gjør jeg for å unngå fuktskader hvis posen skulle åpne seg. Sannsynligheten for slikt er svært liten, men førstehjelpsutstyret er hellig.
Posen er for øvrig vanntett ved normal bruk, men ikke tett under vann. Den må luftes i blant for å unngå at fukt trenger inn i posen, på linje med silikonposene.

Skulderreima har aldri blitt brukt. Jeg valgte raskt å klippe av D-ringene på hver side, fordi de bare var i veien. Løkkene sitter igjen og fungerer godt nok hvis man har behov for dem.
Posen kunne gjerne hatt lysere farge på innsiden for lettere oversikt i pressede situasjoner.

Førstehjelpsposen kan fint benyttes som vannpose hvis den vrenges, og sidene vil trolig stå oppreist på bakken. Jeg har ikke forsøkt dette selv.

Konklusjon
Førstehjelp er nødvendig, og fuktsikring like viktig. Denne posen har vist sin verdighet tro.

Jeg kjenner ikke til mange direkte konkurrenter, men man kan naturligvis benytte enhver vanntett pose. Det som gjør denne posen god er dens kraftige stoff og det at den står slik at innholdet er oversiktlig. Man må selv velge hvorvidt de nevnte egenskapene kan forsvare den høye kostnaden.

TEST: Silva kartmåler

2009-05-26T06:21:00.000-07:00

TEST: Silva kartmåler

Hvor langt jeg har gått er alltid spennende å finne ut i teltet etter endt dag. Inntil nylig har jeg ikke benyttet annet enn mine fingre ved å telle ruter på kartet. Det har stort sett gått bra.

Hvorvidt man noen gang ender opp med godt resultat er sjelden godt å vite. Man har lenge kunnet lagre ruta ved å ha GPS’en påslått mens man går. Verre er det å addere opp- og nedstigninger, for ikke å si små skritt som navigatoren ikke tar med fordi den lider under en viss grad av unøyaktighet. For dem hvis resultat er avgjørende kan nevnes at dagens satelittnavigatorer med innlagte 3D-kart begynner å nærme seg en pertentlig total. Hvor gode disse 3D-kartene er, vites ikke. Når det er sagt, behøver man sjelden å vite hvor langt man har gått, utover hva man makter å finne ut med fingre og tankekraft.

Form & funksjon
Jeg valgte en mekanisk modell fra Silva som har vært på markedet i mange år. Den er tilvirket i plastikk, og har et hjul som man ruller langs kartet. Ikke ulikt gamlekaras distansehjul. På hver side finnes skalaer dekket av transparent plast, med ulike målestokker, fra 1:15000 og opp til 1:750000. Måleren veier omkring 50 gram. Håndtaket er et sort skaft på toppen. Prisen ligger i overkant av 200,-.

I bruk
I våre dager finnes ikke mange instrumenter som ikke er elektroniske. Det er fint å kunne bruke noen av gammeldags art, fordi produktene er mer tillitsfulle. Batteri er fraværende og de fungerer i kulde.

For en tid tilbake kom jeg tilfeldigvis over den aktuelle måleren på tilbud. Før denne turen har den i størst grad blitt brukt hjemme. Under planleggingen før NPL viste den seg svært nyttig.
Det tar litt tid før man blir vant til å kjøre måleren, fordi hjulet fort ruller ut en av veiene hvis man har for stort marktrykk. Samtidig kan det være kinkig å få med små svinger. Måleren er mer stabil når jeg holder utenpå den transparente plasten i stedet for i skaftet.

Plastmaterialet virker solid, men konstruksjon synes noe spinkel. Jeg oppbevarer den derfor i en vanntett plastboks.

Jeg har ikke kontrollert om den faktisk leverer riktige distanser. Dette kan enkelt utføres ved at hjulet føres over et visst antall ruter på kartet.

Konklusjon
Å bruke denne kartmåleren under planlegging av langtur forenkler arbeidet og sparer tid. Samtidig er den fin å ha med seg på tur, fordi man raskt ser hvor langt man går hver dag. Den veier ikke mye, og vil trolig vare i mange år hvis den behandles godt.

TEST: Ortlieb silikon

2009-05-23T07:20:00.000-07:00

TEST: Ortlieb silikon

Kartet er en av mine viktigste turkamerater. Før plastens inntreden ser jeg for meg at det var en utfordring å holde papiret tørt samtidig som man ønsket å ha oversikt.

Den typiske kartmappen er laget i stoff, har lommer, en halssnor og et vindu. Slike holder sjelden vannet ute uansett vær, og er klumpete og tunge.

Jeg har i mange år brukt en lomme av silikon, og ikke bare til kart. Materialet holder seg mykt i kulden, er vanntett og transparent. Det får en nyanse av gult med årene, men det er intet problem.

Form & funksjon
Mappene mine kommer fra tyske Ortlieb. De er alle laget av silikon, og er temmelig like hverandre. Forskjellen ligger i størrelsen.

Den største lommen er omtrent stor nok til å vise en hel avisside, kartmappen viser en fjerdedel av et M711/1:50000-kart, den nest minste holder nesten en hel pose av Bjørn havregryn, og minsten holder til to nyere mobiltelefoner. De har alle fester for halssnor og tettes ved at man ruller plasten noen ganger før den festes med borrelås.

I bruk
Jeg bruker den største til alle kartene jeg ikke benytter under marsj, det vil vanligvis si alle utenom et, to eller tre. Den har god plass til kart for en måned eller tre. I tillegg har jeg dagbøkene, lesebok, skissepapir og andre flate eventualiteter.

Jeg har med meg to poser til havregryn, og en liten til de to mobiltelefonene. Kartlommen er om lag 10 år gammel, men har kun blitt litt gul. Ellers er den god som ny.

Alle fungerer slik at jeg sjelden behøver å ofre en tanke. Plasten ligger tidvis mot skarpe gjenstander i sekken, men holder fint stand. Jeg har ikke behøvd å lappe plasten enda, men dette burde være enkelt, selv om man vil tape innsyn.

Lukkemekanismen er ikke vanntett under vann, og kan ta inn vann hvis den ligger i en våt sekk i lang tid. Man bør åpne lommene i blant for tørking. Det kan være kinkig å pakke lommene lufttette, men man lærer raskt.

Konklusjon
Det synes vanskelig å forbedre rullelukkingen slik at lommene kan bli tette under vann. I praksis holder mekanismen godt nok, selv om det perfekte alltid vil være et mål.

Så vidt meg bekjent har disse mappene få konkurrenter. SealLine lager en kartmappe, men den virker stiv og tung, samtidig som lukkingen synes skrøpelig. Ortlieb er trolig alene om å tilby god kvalitet i såpass mange størrelser.

Lommene hører til standardutrustningen min, og vil fortsette løpet i uoverskuelig framtid.

Test: Balaklava fra Forsvaret

2009-05-22T05:36:00.000-07:00

TEST: Balaklava fra Forsvaret

I mine yngre år var jeg ikke så nøye på å bekle halsen. Den ble ofte overlatt til sin egen isolasjon, som er temmelig tynn fra naturens side.

Ved et punkt i livet får de fleste høre at man mister over halvparten av kroppstemperaturen gjennom topplokket. Man blir fasinert, og de fleste velger å kle seg med lue mens faktumet ennå blomstrer i hodet. Det man ofte ikke blir bevisstgjort, er at varmen i hodet sendes via halsen. Derfor er det så viktig å også kle halsen. Min erfaring er at lua er viktigst, mens å kle halsen handler om komfort. Viktig komfort.

Form og funksjon
Balaklavaen har sitt navn fra byen med samme navn i Krim, Ukraina. Britiske tropper brukte dette plagget som vern mot kulden under Krimkrigen. Min er også en militær modell, som jeg fikk med meg etter endt militærtjeneste. Jeg valgte å skaffe en ekstra, og den ble kjøpt gjennom et overskuddslager.

Plagget kan benyttes på vanlig måte, som hals ved å træ hodet gjennom ansiktsåpningen, eller som lue ved å brette opp hals- og ansiktsdelen. Det er tilvirket i tolags ull, med samme følelse som en klassisk ulltrøye. Fargen er todelt, og man kan vrenge den for å velge grønne eller hvit utside.

Man kan velge blant to størrelser: enten balaklava eller ikke balaklava, slik det ofte er i Forsvaret. Førstnevnte passet meg fint, og jeg har stort hode. Prisen ligger på under 100 kroner. Min ble kjøpt hos Forsvarsbrukt AS.

I bruk
Plagget har fungert godt, slik man forventer av ull. Det kan bli vått, men holder på varmen i en viss grad.

Åpningen til ansiktet er noe trang for mitt store hode. Enten ligger den litt for langt opp på haken, eller for langt ned i pannen. Små detaljer. Verre er det å bruke den som hals, ettersom hodet må gjennom den trange åpningen. Etter noen fødsler vil en del av sømmene ryke, men disse kan raskt sys. Når man syr bør man holde åpningen strukket, for å unngå gjentakelse.

Halsdelen når godt ned under ulltrøya, som bør være høyhalset. Jeg la den innenfor trøyehalsen, med godt resultat.

Konklusjon
Balaklavaen er velegnet som pauseplagg og når man vil ha ett plagg i stedet for to (lue og hals). I soveposen er den uerstattelig. Dette plagget tas sjelden av under vinterturer, i så fall kun ved intens aktivitet.

Jeg ser ikke for meg store muligheter til å forbedre dette produktet. Det eneste måtte være snittet, som er sydd for å passe alle.

Fra den tid jeg erfarte at en hals er et enestående plagg, har den alltid tilhørt standardutrustningen. Jeg har sjelden brukt balaklava før denne turen. Jeg kommer sjelden til å dra på tur igjen uten.

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

2009-05-20T03:42:00.000-07:00

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

For noen år siden bestemte jeg meg for et drastisk standpunkt. Jeg hadde fått nyss om at PTFE-
baserte stoffer, som Gore-tex (Gtx) kan være skadelig for levende organismer, og valgte derfor å love
meg selv at jeg aldri igjen skulle kjøpe klær i dette nesten uungåelige stoffet.

Vottene og gamasjene til denne turen ble valgt i bomull, primært fordi det vinterstid puster
overlegent bedre enn membraner og sekundært av første avsnitts årsak.

Valget falt på Norrønas linje. De har tradisjonelt tilbudt god passform, minimalisme og varighet. På
tross av de senere års falitt, henger enkelte kvaliteter igjen i småvarene.

Form og funksjon
Gamasjene tilvirkes i en blanding av bomull og polyester, som gir økt varighet på bekostning av
pusteegenskaper og patina. Stoffet er forsterket med Cordura på anklenes innside. Fronten har
glidelås, det er strikkstramming øverst og strikker for feste under støvelen.

Vottene er laget i bomull og har Gtx i grepet (markedsføres ikke med merkenavnet fordi plagget ikke kan garanteres vanntett). Jeg skulle egentlig ikke ha Gtx, men stoffet - som kan skade formeringsevnen - er vanskelig å komme utenom. Dessverre. Strikkstramming øverst på armen, strammebånd over håndleddet, håndleddsstropper for sikring av vottene i sterk vind og børstet stoff på tommelen for renneneser.

I bruk
Begge plagg har utmerket passform. I lavere kuldegrader dannes is på innsiden av begge plagg, noe som er umulig å unngå. Dette skjer fordi dampen ikke rekker ut før den blir avkjølt. Gamasjene har dog dårligere pusteegenskaper enn ren bomull.
Gtx'en delaminerte (lag på innsiden løsner) på under én måned, og ytterstoffet får raskt hull som må lappes. Et godt eksempel på at Gtx er oppskrytt ekstravaganse.
Bomullen i votten fikk også raskt hull. Stoffet i gamasjene har holdt seg.
Sistnevnte har plastikkfester nede for strikken som skal gå under skoen. Tre av fire fester løsnet da jeg prøvde dem før turen. Slikt skjer for ofte med dagens masseproduksjon. Klok av skade syr jeg på bånd og lager eget system med ståltråd.
Foruten det nevnte fungerer produktene godt.

Konklusjon
Denne testen er ikke en heksejakt på PTFE-membraner, men det er viktig å opplyse om hva man utsetter miljø og helse for på tur. Friluftsliv, som er uløselig knyttet til miljøvennlighet og helsevennlighet hører ikke sammen med et stoff som åpenbart kan lede til kreft. Mange vil argumentere med at bomull, som er det opplagte naturvennlige valg samtidig sluker brorparten av verdens plantevernmidler. Da må man ikke glemme at fossil olje - hvor Gtx stammer fra - trolig er den største årsaken til dagens fokus på miljøet.
Utvikling av klær kan være bra, men det er synd å se at ny og bedre teknologi - som eVent - også er basert på PTFE/Teflon, som er den største årsaken til det negative ved membraner.
Jeg håper å få testet ut den miljøvennligere membranen til Klättermusen på turen, så får vi se om det finnes et godt alternativ i kunststoff.

Produktene ovenfor fungerer godt når man får gjort noen små endringer. Jeg kunne ønske at Norrøna kutter ut Gtx i vottene, til fordel for et vanntett stoff som ikke puster. Bruk av Gtx for pusting i håndflaten er en gimmick, og ettersom håndflaten utsettes for stor slitasje vil det være en fordel med et stoff som ikke slites i stykker såpass raskt, og som samtidig er vanntett.

Flere bilder her.

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

2009-05-18T02:26:00.000-07:00

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

Det finnes svært få der ute som legger sin sjel i å skape et godt termometer, i alle fall et som egner seg for turbruk. Jeg håper at noen kan motbevise det.
Egenskaper som lav vekt, god byggekvalitet, bred skala, ikke kvikksøl(v), ikke glass og annet havner sjelden i samme produkt. For ikke å nevne en selvfølgelighet som Celsiusgradering.

Å måle temperaturen er luksus, så lenge man ikke drar på tur i forskningens navn. På den annen side, en slik innretning koster vanligvis noe tilnærmet lik null, og veier det samme. Det vil muligens skape mening å kunne lese ut eksakt temperatur fra dagboken når man en gang ligger på dødsleiet.

Erfaring viser at temperaturen helst ikke måles om morgenen på vinteren, og i alle fall ikke før man har maktet seg ut av posen. Årsaken er naturligvis at resultatet gjerne har en dempende effekt på motivasjonen.

Form
Turens termometer kommer fra Clas Ohlson og er laget i sprø plast, noe man nærmest kan lukte utenfor butikken. Jeg innså raskt at det var like greit å bli ferdig med kjøpet ettersom alle eksemplarene skuffet.
Valget falt på et produkt med en noe ukonvensjonell form. Det er lett og kan enkelt pakkes ned i en eske for høyst nødvendig beskyttelse.
Termometeret er fritt for kvikksøl(v). Dette er viktig for meg, fordi jeg ønsker å ta hensyn til naturen. Teknologien er basert på bimetall. Det er et interessant fenomen, som utdypes her. Det beste med kvikksølvets erstatter er at effekten ikke blir så stor hvis jeg mister termometeret i naturen. I tillegg risikerer jeg ikke alvorlig tilsølt utstyr.

Prisen er lav. Et sted under 50 kroner.

Funksjoner
Skalaen dekker fra 50 kalde til 50 varme, og viser naturligvis Celsiusgrader.
Produktet leveres med en holder for festing utenfor husvinduet, men dette ble lagt igjen. Jeg har nå skåret bort festet fra baksiden, for enklest mulig overflate. Egentlig litt dumt, fordi det kunne brukes til opphenging.

I bruk
Termometeret har vist seg som en god turkamerat, så fremt det behandles med respekt. Det vil si at det må ligge i en boks under transport. Ellers bør man forberede seg på å måtte stole på sansene.
Jeg har ikke opplevd dugg på innsiden av den transparente plasten, men det kan trolig forekomme. Kassen er tilsynelatende ikke en vanntett konstruksjon.
Det hendte at jeg nesten mistet termometeret, fordi jeg glemte det oppe i telttaket. Ved en anledning lå det igjen i teltet til neste kveld, men en annen gang mistet jeg det under pakking om morgenen. Jeg måtte lete godt i en nærmest gjengravd kuldegrop for å finne det, mye på grunn av dens hvite farve.

Konklusjon
Det var ingen anbudsrunde før innkjøpet, noe som kan bety at andre butikker kan ha utgaver hvor flere av egenskapene ovenfor er til stede. Når det er sagt er dette termometeret et godt alternativ hvis man tar seg bryet med beskyttelse.

TEST: Tradex Blå Comfort

2009-05-16T03:53:00.000-07:00

TEST: Tradex Blå Comfort

Mang en gang har jeg blitt møtt av høylytt latter når jeg - med engasjert røst - taler dette liggeunderlagets sak. Jeg forstår det godt. Navnet «Tradex Blå Comfort» kan høres ut som «Durex Extra Safe» eller noe liknende, og mer enn antyder hva dette egentlig kan handle om. Og - når alt kommer til alt - dette handler jo om ligging, så hvorfor ikke. Morsomt skal man ha det, og humør er spesielt viktig når stormen gjør de 20 blå gradene dobbelt så effektive, uten at undertegnede har erfart noe slikt.

Tilbake til start. Statistikken forteller oss at vi tilbringer 30 % av våre liv liggende på et eller annet. Dette produktet, som synes å alltid bli nedtrykt av mennesker, blir ofte undervurdert. Enten vi ligger i et hus, telt, hustelt eller telthus, så er det sjelden noen putter så store summer i madrassen som den fortjener. Vel, noen putter mange penger i madrassen, men med det sannsynlige resultat at liggekomforten blir dårlig. Uansett om talen er bokstavelig, så handler det ikke alltid om penger. Tradex Blå Comfort er trolig det rimeligste liggeunderlaget på markedet, i kategorien «Celleplast med tykkelse 15 millimeter».

Mange glemmer at liggeunderlaget er svært viktig, ikke bare å ha en tykk sovepose. Et dårlig underlag kan blekne inntrykket av en knallgod pose. Husk at du ligger på snø, at den er kald og gjerne vil varme seg på din potetmosbaserte kroppsenergi.

Form
Tradex Blå Comfort kommer i én størrelse. Lengde 1800 millimeter, bredde 550 og tykkelse 15. Overflaten er glatt og med et slags mini-vaffelmønster. Trolig benytter fabrikken gigantiske vaffeljern når disse ryggdelikatessene skal bakes. Hvert eksemplar er tydeligvis kuttet ut av en enda større bit, noe som vitner om et enda større vaffeljern. Trolig enorme vaffelhjerter som er kuttet opp, etter at de forsto at et underlag med form som et hjerte ikke er særlig praktisk, hverken på tur eller for en lønnsom produksjon. Nå er vel ikke vaffelteorien morsom lenger. Sidene er altså «grove» etter kuttingen. Fargen er nydelig blå, og underlaget er rullet sammen med en strikk for samhold. Mer er ikke å fortelle.

Dette underverket har en vidunderlig pris: 200 norske kroner. De to siste nullene kan forekomme som andre sifre i noen butikker, men jeg har aldri sett noen som har bikket «2» som midterste tall.

Funksjoner
Kinkig avsnitt. Hva kan man si om noe så enkelt? Tradex Blå Comfort kan rulles sammen til noe som likner en lompe, eller lefse ettersom den er firkantet. Praktisk og velkjent transportform.
Man kan ikke si at det er utstyrt med antisklibelegg, men den glatte overflaten er bedre enn man kanskje vil tro. Legemet mitt ender ikke opp nederst i teltet mot slutten av søvnen.
Brannteppe, i praksis. Dette underlaget har reddet meg fra en begynnende teltbrann. Underlaget var så godt som nytt etterpå, dog ikke av utseende. Hvis jeg den gang hadde brukt et ekstravagant, «selvoppblåsbart» liggeunderlag ville jeg måttet kjøpe et nytt, og etter å ha brukt altfor mange daler på seng ville jeg ikke hatt råd til annet enn - nettopp - et Tradex Blå Comfort etterpå. Og godt er det.

I bruk
Jeg har i lang tid, også før 1. januar, brukt dette lyseblå liggeunderlaget. Det har vært min partner gjennom mang en tur, så også på turen som foregår nå for tiden. Nok en gang er jeg fornøyd. Dette liggeunderlaget punkterer ikke, det forblir ikke vått, snøen og is sklir av, det veier «ingenting», det er klart til bruk når som helst, det holder spensten lenge, det er i følge merkelappen - en enkel, glanset papirlapp som faller av før man er kommet hjem fra butikken - miljøvennlig, hva enn det i praksis betyr, det har god bredde og lengde, det kan enkelt forlenges og «forbredes» hvis man kan bruke hendene til annet enn tasting, og man kan kjøpe to for dobbelt bredde eller tykkelse til prisen av ett fra en annen produsent! Som om ikke alt dette var nok, så støtter man norsk industri ved kjøpet. Det kan man høste skryt for i disse dager. Jeg føler at denne testen allerede er ferdig.

Strikken som følger med må raskt knytes mindre, hvis man vil ha minst mulig diameter på lefseformen.

Konklusjon
Her kommer en god, gammel markedsklisjé til nytte: løp og kjøp!

Hvis du vil ha utstyr, og ha råd til buss-/ togbillett til fjellet etterpå, så bør valget være enkelt. Turen er jo tross alt viktigst, nok en gang i følge en gammel klisjé. Som jeg pleier å si til forsvar av min gode partner; «Man må spare inn noen steder, og da ryker søvnen først.» Etterfulgt av en løgnaktig latter, for dette mener jeg naturligvis ikke. De fleste vet jo ikke at dette er et knallprodukt, og da nytter det ikke å være ærlig.

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

2009-05-14T05:06:00.000-07:00

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

Fra Lindesnes til Meråker har jeg hatt med meg en innretning som er temmelig ny på markedet, og som ytterligere stiller nåtidens eventyrere i skyggen av gamlegutta fra de to foregående århundrene. Jeg snakker om Spot, som er en nødpeilesender for allmuen.

De av dere som har fulgt meg i vinter, har kunnet se hvor jeg slår leir hver kveld. Mine nærmeste har i tillegg hatt et beroligende middel i at jeg har avgitt posisjon også om morgenen. Mye kan skje om natten - fordi man er mest sårbar. Stormen kan bli overmåte spennende hvis teltet slipper taket i snøen når man ligger der nede i posens lune mørke.

Tidligere var nødpeilesendere forbeholdt "skikkelige" ekspedisjoner, som ferder til Grønland og polene. Dagens Spot har riktignok dårlig dekning i hver ende av vår klode, men det skal visst bli bedre. Årsaken - så vidt jeg vet - til at slikt utstyr ikke har vært for kreti & pleti er den samme gamle greia, altså høy kostnad.

Form
Jeg vil ikke legge stor vekt på det tekniske, som kan leses i utfyllende grad her.
Spot kommer i et skall av kvalitetsplast, som er vanntett. Sistnevnte er bra på sommeren, men også kjekt om vinteren når man tar den med inn og ut av soveposen for å varme batteriene, noe som ellers ville skapt problemer med kondens. Baksiden har klips for feste til bukse, sekk eller annet.
Apparatet benytter to stykk AA-batterier, og de må være lithium. Hvorfor vites ikke. Batteridekselet festes med stålskruer som henger igjen og derfor ikke mistes. Det er tilsynelatende få svake punkter i konstruksjonen.
Den veier omtrent det samme som et kompaktkamera, og er temmelig likt i størrelsen. Fargen levner ingen tvil om at dette er et instrument for redning. Gummigrep på sidene gjør håndtering enklere. De fire knappene er av behagelig gummi, omtrent som viskelær, og fungerer godt i bruk. Nødknappen ligger nede i en brønn, for å motvirke utilsiktet bruk. Det er bra at Spot’en ikke er laget i metall, fordi det ville ledet kulde rett ut i våre sårbare og livsnødvendige klør.

Apparatet koster så vidt over 2000 kroner, og i tillegg må man ha et abonnement som øker totalprisen til oppunder 3000 kroner.

Funksjoner
Spot har innebygget GPS i tillegg til satelittsender. Når man velger å sende et OK-signal eller et nødsignal, sendes posisjonen sammen med nødsignalet. Det er to store fordeler ved dette. Den forulykkede kan melde i fra på et tidlig tidspunkt og dermed begrense eventuelle skader, og i tillegg gjør GPS-en det mulig for mannskaper å finne personen raskere. Dermed kan redningsorganisasjonene sende ut noen få personer i stedet for 20 eller 40, noe som kan spare liv og store ressurser. Det sistnevnte er grunn god nok for å inkludere denne i standardutrustningen.

Spot har tre hovedfunksjoner. Den eneste jeg har brukt er OK-funksjonen, hvor jeg bekrefter at alt er bra samtidig som posisjonen oppgis. Dette blir sendt til ulike e-postadresser, men kan også sendes som SMS. SMS koster noe ekstra, mens e-post er gratis. Jeg benyttet kun e-post.
De to andre funksjonene er nødsignal og en Help-knapp. Sistnevnte er satt opp for å sende et mindre alvorlig signal om at noe er galt, for eksempel ved utstyrshavari, men den kan stilles inn til hva som er ønskelig. Jeg fant ikke noe aktuelt bruksområde for dette.

I bruk
Bruken er noe komplisert, og krever tilvenning. Man blir bedt om holde inne enkelte av knappene i ulike antall sekunder for å aktivere ønskede funksjoner. Når man er blitt vant med den, fungerer det greit, men det blir prøving og feiling i noen dager.

Ved to tilfeller opplevde jeg at Spot'en ikke fungerte. Det vil si, i ettertid. Man får beskjed av noen lysdioder om at meldingene er sendt, noe jeg fikk ved de anledningene det ikke fungerte. Da jeg atter kom til mobildeknning fikk jeg beskjed via SMS om at signalene likevel ikke var mottatt, med det resultat at familien min hadde vurdert å melde meg savnet. Vi hadde et døgn som sikkerhetsmargin. Heldigvis hadde Spot'en fungert neste kveld i begge tilfeller. Slike feil bør ikke skje, selv om det skjedde over et løp på to måneder.

Apparatet har ligget i pulken under hele turen, og ser derfor ut som det er nytt. Vi får se hva som skjer i sommer og høst, men den virker temmelig solid. Klipsen kan dog være et svakt punkt. Utskifting av batteriene er enkelt. Batteriene varte opp til tre uker i vinter, og jeg var nøye med å varme dem. Jeg sendte signal hver kveld og morgen, og apparatet behøvde om lag 15 til 20 minutter for hver sending. Dette gjorde jeg under frokost og middag.

Konklusjon
Mange former for dagens friluftsliv stinker kapital og mote lang veg. Det er likevel mulig å leve uten mesteparten av det markedsaktørene forteller oss at vi er avhengige av. På samme tid kan man ikke vri seg fra det faktum at folk flest har relasjoner til andre mennesker. Relasjoner som vil føre til bekymringer for den som er ute i villmarken. I verste fall vil disse bekymringene føre til at store redningmannskaper risikerer livet for å redde ett annet liv. I slike tilfeller vil Spot'en gjøre regning for sitt forurensende fotavtrykk.

En klar forbedring ville være et display som med enkelhet kan fortelle at signalet er kommet fram. Displayet kunne også vise GPS-koordinater. Da ville det vært unødvendig med en egen GPS-enhet i tillegg. Trolig kommer dette i fremtiden, og kanskje også GPS-enheter med innebygget satelittsender for nødbruk.

For meg fungerte apparatet som en psykisk støtte. Det gir en følelse av trygghet. Spot har riktignok sin største verdi hos dem som sitter der hjemme.

Flere bilder av enheten ligger her.

Søndag 10. mai, Gjøvik

2009-05-09T07:29:00.000-07:00

Dette er en dag for vedmod. Bare en uke før vi feirer oss selv, annonserer jeg nå en stor beslutning.

Med blandede følelser har jeg bestemt meg for å droppe fjelltoppene. Jeg får rett og slett ikke tid. Nesten to måneder er blitt borte i sykdom. Disse to månedene er best egnet for skibestigninger, og ville trolig gitt flest topper.

Jeg har hatt tre alternativer en stund. Bestige topper, fullføre NPL eller begge. Førstnevnte er uansett usikker innen året, fordi været er avgjørende. NPL kan jeg klare uansett, og den er tross alt påbegynt. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for å klare begge, men da burde jeg sykle resten av Langsen for å høyne oddsen. Da blir det ikke mye igjen av årsaken til at jeg drar på tur, nemlig det å være ute med naturen.

I vinter lekte jeg med tanken om Store Norske Triple, mens jeg gikk der ute i det kalde landskapet. Hvis tiden strakk til ville jeg altså vurdere Norge på tvers (NPT) i tillegg. For noen dager siden gjentok plutselig tanken seg, da toppene så som høyest ut. Store Norske Doble uten toppene, men med NPT som erstatter. Et godt substitutt.

Jeg har sagt til flere at kun NPL ville være litt kjedelig. Dette høres teit ut, men slik er det når man har hatt en langt mer ambisiøs plan. De nye planene har gitt meg nytt pågangsmot, og jeg jobber nå med å komme meg ut så raskt som mulig. Det er tross alt enklere å gå tur i flatt landskap enn opp og ned topper når formen fortsatt er rusten.

Jeg har tidligere lovt utstyrstester mens turen ligger brakk. Først glemte jeg å ta med bilder til Trondheim, og her hjemme har jeg ikke bredbånd for tiden (jeg blogger via telefonen). Altså stadig nye unnskyldninger, men de kunne vært dårligere.

Tross det vonde med omleggingen har jeg nå fått mulighet til å vandre langs Norge på sommeren. Dette gir meg større muligheter for fisk og bål, og lar meg bedre se landskapet. Vinteren, god som den er, skjuler også mye fint.

I tiden før fortsettelsen vil jeg oppdatere bloggen oftere enn før. Kors på ullhalsen.

Onsdag 29. april, Trondheim

2009-04-29T12:49:00.000-07:00

Jeg må beklage min slappe holdning til bloggen. Da jeg dro opp til Trondheim sist fredag glemte jeg å ta med meg bilder av utstyr. Av den grunn har jeg ikke kunnet legge ut utstyrstester, slik som jeg skrev.

Framgangen de siste to månedene ikke har vært så god, og av den grunn frykter jeg å miste en rekke lesere. Risikoen for frafall var en av årsakene til utstyrstestene. Jeg vil legge ut tester når jeg kommer hjem neste uke.

Jeg har fortsatt tro på å klare mitt mål, selv om timeglasset ikke er min beste støttespiller. Neste helg er seneste mål for fortsettelse.

Som en kuriositet kan nevnes James Baxter, en hyggelig skotte som jeg møtte to ganger nær Lindesnes. Han startet samtidig med meg, 1. januar, og har nå kommet frem. Les mer om ham her.

Tirsdag, 21. april, Gjøvik

2009-04-21T10:59:00.000-07:00

Jeg har lungebetennelse. Den er virusbasert, og derfor ikke så ille som slike betennelser kan være. Det medfører likevel at jeg må ta pause en stund. Varigheten er vanskelig å fastslå. Jeg håper å bli raskt frisk, slik at jeg kan fortsette bestigningene.

I siste innlegg skrev jeg at det blir viktig å holde humøret oppe. Stillstand kan være deprimerende, spesielt når man har beveget seg såpass mye som meg de siste månedene. På den annen side er det alltids noe som kan gjøres, enten det har med turen og gjøre eller ikke. Jeg har det bedre enn de fleste, ut i fra min tro på at fjellivet er noe av det mest optimale man kan ta seg til.

Fremover vil jeg fortsatt oppdatere bloggen angående min tilstand. For å holde liv i bloggen vil jeg i tillegg legge ut noen utstyrstester, hvor jeg tar for meg diverse produkter som jeg har brukt på turen.

19. april - Gjøvik

2009-04-19T12:21:00.000-07:00

Lørdag, 18. april.

Jeg dro i fra lavvuen klokken 07, og ankom Fagernes sentrum tyve minutter etter, på sykkel. Sekken må ha veid over 30 kilogram. Jeg forventet at bakdekket ville sprekke når som helst, men det viste seg sterkt nok.

Bussen tok meg til Fagernes fra klokken 08, med ankomst Beitostølen tre kvarter senere. Jeg kjøpte en Red Silver-smurning, på tross av anbefalinger om bruk av klister. Sistnevnte søl er ikke noe for meg. Jeg legger heller på feller.

Jeg kom meg i marsj før kredittkortet ble for varmt for bukselommen. Det gikk tregt oppover, mest på grunn av den tunge oppakningen. Jeg gikk mest, og syklet kun på de flateste strekningene. For dem som lurer, så lot jeg sklibrettet bli igjen hjemme.

Jeg ble innhentet av Per Helge og Inger Brit under en kilometer fra Båtskardet. Vi fikk utstyret inn i bilen og kjørte mot Valdresflya. Et stykke nord for flya stanset vi, og pakket lette bestigningssekker. Vi startet noe etter 10.

Ruta gikk opp Steinflya nord for Leirungsdalen, med retning Høgdebrotet. Jeg ble uvanlig sliten. Været var svært varmt og rolig, men lett overskyet. Vi kom oss over skydekket rett før søndre Steinflybre. På breen var det vindfullt, noe som forekommer når varm luft møter den kalde fra breen, i følge Per Helge. Vinden ble borte da vi kom oss av breen, og i kombinasjon med solen innbød været til en lengre pause.

Neste steg var den bratte snøbakken opp til østre Tjønnholstind, som er en PF 20-topp. Toppen var en stor steinblokk. Vi hadde skiene på sekken, slik at vi kunne gå videre til hovedtoppen. Etter en farefull nedstigning traverserte vi langs sørsiden av hovedtoppen, og kom oss etterhvert opp til fjellets flate vestside. Toppen ble nådd like etterpå, og smilet kom meg i forkjøpet. Min første hovedtopp i 2009! Tjønnholstind, med sine 2330 meter over havet.

Ferden var ikke over. Tjønnholsoksle stod for tur, egentlig en filletopp. Den består av en eneste plan, skrånende flate. "Oppstigningen" ble virkelig en prøvelse for meg, i det aerobe plan. De andre to travet foran, mens jeg luntet bak, med flere pauser på veien. Jeg begynte å innse at formen min var skummelt laber. Stygg hoste hadde også begynt å anløpe.

Tjønnholsoksle fikk et raskt besøk. Vinden var kald, og klokken nærmere 20. Nede på sørsiden av toppen tok vi en lengre pause. Ruta videre gikk ned langs flaten øst for toppen. Skiene kunne gli forholsvis rolig helt ned til dalen, og nesten helt ut til vegen som vi forlot 10 timer tidligere. På vegen passerte vi to telt. Bare flekker og dels åpne elver gjør telting litt mer fristende på denne tiden av året.

Vi kom oss opp til vandrerhjemmet oppe på flya, hvor jeg ble påspandert middag og seng av mine to følgesvenner. Hosten min var styggere enn tidligere. Middagen var svært god, hjortekarbonader med øl til. Senga gjorde meg godt etter midnatt en gang.

Søndag, 19. april

Jeg våknet noen ganger, og stod opp nærmere 09. Formen var bedre, og en fin frokost gjorde godt. Været var bra, med litt sterkere vind enn i går. En vurdering senere avgjorde jeg hjemtur. Jeg hadde fått tilbakeslag, og bedring er lite trolig i trekkfullt telt og med kald luft overalt.

Ved hjelp av Per Helge og Inger Brit, kom jeg meg ned til Beitostølen. Bussen ankom Gjøvik noe før 17.

Det første jeg skal gjøre er å få legens mening. Deretter bli bedre for alle penga. Jeg har fått en fin start med to topper, men jeg håper å snart kunne begynne igjen for alvor. Alle disse pausene er deprimerende. Utfordringen er ikke fysisk, det handler om å holde humøret oppe uansett hva som skjer.

Bildene viser meg i lite ydmyk positur på Tjønnholstind, og i en mer moderat versjon på Tjønnholsoksle (med Tjønnholstind bak).

Fredag 17. april - Leira, Valdres

2009-04-17T23:19:00.000-07:00

Jeg kom opp med buss litt før halv ni på kvelden. Stedet var Jutul AS, de som blant annet lager klær i allskens materialer. Jeg har blitt kjent med dem etter å ha kjøpt noe utstyr til "ekspedisjonen". Eieren, Bjørn Nytun, har vært så vennlig å la meg få sove i lavvuen på gården.

Da jeg kom opp forsøkte jeg å tilnærme meg reinsdyrene de har i innhegningen, og de viste seg tamme som kjæledyr. Tidligere har jeg ikke kommet så nær innpå reinsdyr, selv om tamrein blant annet i Femund-traktene kan være temmelig nærgående. Jeg legger ved noen bilder av "kjæledyrene".

Resten av kvelden gikk med til en fin prat med Bjørn, rundt den effektive bålkassen i midten av teltet.

Natten tok meg en time etter midnatt.

16. april - Gjøvik

2009-04-16T11:47:00.000-07:00

Nå er jeg omsider klar for fjellene. Mine fysiske form har blitt langt bedre enn den var. Jeg er snart på toppen, ikke bare av fjellet.

Jeg begynner på lørdag, sammen med Per Helge og Inger Brit. Vi går blant annet for Høgdebrotet. Deretter fortsetter jeg alene, med blant annet Besshøe, Nautgardstindane, Kalvehøgda og topper i sørvest og rundt Olavsbu. Etter disse tar jeg trolig en rask tur hjem.

Jeg har blitt noe sløv etter all denne tiden i byen, og derfor må jeg sparke meg selv i gang. Når jeg først kommer opp blir det andre snøballer. Pulkene lar jeg få hvile etter alt de har vært gjennom, mens jeg tar med meg sekk og et Paris sklibrett denne gangen. Sklibrettet har jeg brukt før, med hjemmelaget drag, noe som kun gav dårlig erfaring (ikke på grunn av draget). Denne gangen er snøforholdene annerledes. Sklibrettet gjør kollektivtransport langt enklere, og jeg unngår å måtte bære alt på kroppen oppe i fjellet.

Bloggen skal bli oppdatert så ofte som mulig. Jeg har også som mål å legge ut flere bilder. Våren kan gi mye fint av den slags.

10. april - Gjøvik

2009-04-10T11:15:00.000-07:00

Jeg er kommet godt over på bedringens veg, etter noen vonde dager. Å kjøre mot trafikken over lengre tid kan være tøft, men nå har jeg endelig endret retning. Nydelig metafor.

Jeg legger ved et bilde, for å vise at påsken min ikke bare er tid for sykdomsutdrivelse og godtedyrkelse. Jeg kaller ham Spøkelsesladden, for dem som digger Donald.

I tillegg til å reparere meg selv, bruker jeg altså tid på å reparere utstyr, noe som er kjedelig arbeide, men fullt ut nødvendig hvis man har et begrenset budsjett og forsøker å gjøre sitt for miljøet. Supplert med lyd eller film går alt som en drøm. Bortsett fra selvangivelsen.

God påske, det glemte jeg å skrive i forrige innlegg. Fortsatt god påske for dem som tok det for gitt.

6. april - Gjøvik

2009-04-06T11:04:00.000-07:00

Tittelen lyver ikke. Jeg er nok en gang tilbake på Gjøvik, etter kort tid ute på tur.

Da jeg kom hjem fra Trondheim, fortalte jeg om forkjølelsessymptomer som viste seg å stamme fra salmonella. Dette var naturligvis apriltøv. Likevel, jeg var forkjølet, og ble stadig verre utover uken. Jeg dro allikevel ut på tur, fullt ut sikker på at jeg skulle bli bra. Det har jo gått bra før.

Formen ble ikke bedre oppe i Jotunheimen, men den ble heller ikke verre. Noen begynte å hevde at jeg kanskje hadde halsbetennelse eller bronkitt. Ettersom skibindingen røk i går, begynte jeg å vurdere fjellvettregel nummer 8 ("Vend i tide - det er ingen skam å snu.). Avgjørelsen ble fattet, og jeg kom meg ned med bussen i dag. De to jentene skulle uansett ned igjen, og søsteren min ble også med. Det er altså Ola som er igjen der oppe, i sin søken etter portretter og sosiale muligheter. Skål for ham.

Her nede har jeg begynt på solhattkur, og i tastende stund spiser jeg fersk ingefær etter kjerringråd fra min bror. Vi får se hvor det bringer meg. Det som er sikkert, er at det var lurt å komme seg ned. Jeg kan tross alt pådra meg lungebetennelse. Det ville satt meg meget ut, kanskje jeg ikke ville rukket målet mitt. Da ville det være bedre å reise til dødsriket, slik at jeg ikke lenger traktet etter lykke der oppe blant tindene. Eller her nede blant menneskene.

Jeg høres muligens en smule deprimert ut, og det er fordi jeg smører tykt på. Jeg er glad i meierismør, og helst i tykke lag. Jeg er dog mer optimistisk enn jeg høres ut. Det er viktig hvis man vil bli rask friskest mulig. Eventuelt frisk raskest mulig.

5. april - Ved Bygdin

2009-04-05T15:29:00.000-07:00

4. april

Jeg og Anne (min søster) kom opp til Beitostølen noe før klokken to.

Arne Hjeltnes hadde satt seg på andre siden av midtgangen (i bussen), og jeg fikk et snev av déjà vu. Jeg har håndhilst på ham ved en anledning, og lurte på om han husket meg. Jeg ringte jeg en kar, slik at jeg kunne legge ut om bedriftene mine, for å kanskje få en smak av rikdom gjennom Arnes stjernestatus. Arne lettet tydeligvis ikke et bryn, og begynte å høre på iPhone'n etter ei stund. Den gang ei.

Ola kom opp like etterpå, og vi fortsatte straks på ski over fjellet. Målet var Bygdin, hvor vi skulle treffe Mari og Kjersti. Skiene gled langs løyper, og vi nådde frem noe etter 18.

Ferden gikk videre opp ved siden av veien, før vi la oss til noen tusenmetere unna. Dagen hadde bragt optimale værforhold, og kvelden stod ikke tilbake. Stjernehimmelen stod frem som Sturla Berg Johansen, men månen har fortsatt litt å bevise. De tre teltene ble lukket siste gang rundt midnatt.

I dag - Ved Bygdin

Vi stod opp noe sent, til solskinn og sterk vind. Midt i frokosten holdt teltet til jentene på å blåse bort, men vi fikk festet det etter noe arbeid.

Etter en lang debatt, ble det til at vi gikk tilbake til Bygdin. Planen var egentlig å gå Kalvehøgda, men sterk vind gjorde det mindre fristende.

Vi kom oss ned til hotellet i østenden av Bygdin, hvor vi inntok lunsj. Noen gode timer etterpå strøk vi noen hundre meter lenger øst, for å legge teltene på en mindre vindutsatt plass.

Teltet til jentene fikk et langt bedre utgangspunkt i dag. Det blåser nok ikke bort i løpet av døgnet. Ola gravde seg ned, og bygde i tillegg en svær levegg, som ikke liknet noe jeg tidligere har sett.

Utpå kvelden gikk vi bort til hotellet for å leske ganen, og spille kort. Det ble noen gode timer, inntil den hittil så hyggelige verten kom med noen mindre vennlige antydninger om vårt vesen inne i loungen. Det gjaldt tørking av klær på ovnen. Han kom tilbake etter ei stund, og sa at vi var uønsket. Vi gikk, temmelig forbauset over denne mannens plutselige forandring. Ved utgangen forsøkte vi å gjøre det til et vennlig farvel, men det endte med noen svært sure kommentarer. Snakk om gjestfrihet. Dette er intet sted å anbefale, tross en ellers hyggelig betjening i trivelige omgivelser. Et spark med beksømstøvelen til Bygdin Fjellhotell. Sats heller på DNT.

På veien ned, tidligere på dagen, knakk en del av bindingen mens jeg gikk normalt. Dette var høyst uventet. Jeg har en reserveløsning, som tilsvarer funksjonen hos en kandaharbinding. Vi får se hvordan det fungerer.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-04-05T10:30:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.3289
Longitude:8.8037
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:04/05/2009 19:17:11 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-04-04T15:23:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.3444
Longitude:8.806
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:04/04/2009 22:25:20 (Europe/Oslo)

Kart

2. april - Gjøvik

2009-04-01T23:51:00.000-07:00

Gladnyhet! Legen ringte meg nettopp. Hun meldte at diagnosen var en aprilspøk. Jeg kan altså fortsette!

Jeg fikser og ordner om dagen, og satser på avreise lørdag morgen, mot Beitostølen. Det ser ut til at vi blir fem personer på tur. Hvilke topper vi skal bestige er ikke avklart, men Kalvehøgda blir i alle fall et av områdene.

1. april - Gjøvik

2009-03-31T23:52:00.000-07:00

Jeg ankom Gjøvik tidlig mandag morgen, etter en søvnløs natt på bussen fra Trondheim.

Enkelte har fått med seg at jeg har blitt småsyk etter at jeg kom hjem, noe som har gått ut over planleggingen frem mot lørdag. Tidlig i dag morges var jeg hos legen, etter noen symptomer som var litt utenom de vanlige, når det gjelder forkjølelse eller influensa. Meldingen jeg fikk av min lege var ikke særlig oppløftende; Jeg har fått i meg salmonella. Det skjedde trolig i sammenheng med et reastaurantbesøk i Trondheim.

Den vonde nyheten innebærer at jeg må være i ro i en måneds tid, i beste fall. Bakterien kan også forklare hvorfor jeg har hatt vondt i min gamle akilles, hvor jeg har hatt betennelse to ganger før. Akillesproblemet bekymrer meg mest, ettersom det rett og slett kan hindre meg i å nå målet mitt.

De neste dagene vil gi mange oppklaringer, og jeg vil fortsette og blogge så langt jeg orker. Hetetokter og hodevondt gjør det mindre behagelig, men utenom det, så er det godt å kunne skrive om ubehaget. Det gjør dagene enklere. Til alles lettelse har jeg det ikke så ille som det kanskje virker. Det verste er vissheten om at planene kanskje går i vasken, og det finnes jo verre ting enn det.

27. mars - Trondheim

2009-03-27T04:23:00.000-07:00

Jeg planlegger bestigninger om dagen, både for påsken og generelt for våren. Jeg har notert flere interessenter til påskesamlingen, og det setter jeg stor pris på. Ellers må jeg innrømme at det gnager på beinet å sitte inne, finvær eller ei. Nå har attpåtil minusgradene kommet tilbake, trolig bare for å forlede meg, men likevel. Det blir godt å komme tilbake til mitt sanne hjem.

Jeg har lagt ut en ny video, fra siste etappe. Stort sett prat. http://www.youtube.com/user/eriksmoe

Påskesamling

2009-03-23T04:21:00.000-07:00

Jeg har tidligere invitert til påsketur i nord, mens jeg går Norge på langs. NPL har nå fått en pause, i favør av topper over 2000 meter.

Jeg vil begynne toppbestigningene i starten av påsken. Avreise til fjells skjer lørdag 4. april. Målet er Jotunheimen, i første omgang østlig del. Kalvehøgda er et område uten de bratteste toppene, noe som også gir mindre skredfare. Aktuell reiserute er via Beitostølen og innover Valdresflya. Innlosjering skjer hovedsaklig per telt, mens hytte naturligvis er mulig når vi befinner oss i nærheten av slik luksus.

Jeg vil gjerne gå sammen med noen, og opplyser samtidig om at man bør ha en viss erfaring med fjellet fra før, og være i en viss fysisk form. Interesserte kan ta kontakt via eriksmoe@gmail.com, eller på annen måte, for dem som vet hvordan.

21. mars - Bjørneggen & Trondheim

2009-03-21T14:37:00.000-07:00

I går, 20. mars

Jeg kom meg i marsj til langt bedre tid enn dagen før, "allerede" klokken 10.20. Været var ikke så aller verst, overskyet med vekslende snøbyger. Snøen ble raskt til vann. Sikten var bra, og når den er bra er alt godt. Nesten uten unntak.

Ruta gikk langs stikkene som jeg hadde fulgt fra Velskardet dagen før. Jeg befant meg snart nede på flyene i Roltdalen, hvor det var greit å gå, selv med langfellene på.

Etter noen skritt nede på flatene, fanget ørene mine opp motordur i det fjerne, den umiskjennelige lyden av en snøscooter. I blant må jeg lytte ekstra for å skille lyden fra fly, ettersom fly er det "kjøretøyet" jeg hører mest av, dog ser minst av, i dette været... Jeg så ikke scooteren, men sporet kom raskt til syne.

Et stykke sørvest for Schultzhytta, parkens eneste betjente hytte, listet jeg meg over elva. Den hadde noen råker, men når det ikke er store vann ovenfor og med svak helning får man en ganske sikker krysning. Jeg fulgte scootersporet (stikkene hadde jeg forlengst forlatt) et stykke, før løypa gikk i gal retning. Snart var jeg på Schultzhytta, som har selvbetjening utenfor sesongen. Jeg tok en titt, og vendte raskt nesen nordover. Målet for dagen var enda ikke nådd, og klokken var kun tre.

Jeg kom meg opp lia og fortsatte langs nye stikker, på oversiden av Rotla (elva). Etter ei stund så jeg to personer og en hund med pulk, på andre siden av dalen. Jeg respekterer dyrene, og drar tingene mine selv. Snøft. De fulgte stikkene i retning Schultzhytta. Stikkene krysset dalen, mens jeg fulgte rett opp.

Dagens mål var egentlig vannskillet ovenfor Bjørnlibekken, men jeg hadde nettopp begynt å få samme følelse av utmattelse som ved enkelte tidligere anledninger, blant annet da jeg skulle nå Haukeliseter. Følelsen gir meg en indikasjon på at jeg ikke er ved mine fulle fem, og at jeg derfor bør telte. I tillegg hadde venstre lår hatt krampetendenser flere ganger. Jeg slo leir, noe før vanlig tid.

Kvelden ble god, selv om teltbunnen så ut som en innsmurt stekeplate. Det var med andre ord vassent i boligen min. Det er ikke et spesielt koselig utgangspunkt. Likevel, det ble fint. Ettersom jeg ikke hadde syarbeid (som jeg gadd å gjøre), så jeg filmen "W." på iPod'en jeg har lånt av Helene. Jeg la meg noe etter 23.

I dag

Jeg stod opp senere enn planlagt, så vidt før 09. Været bød på snø, som straks klistret seg til teltet, eller ble til vanndråper.

Marsjen startet cirka klokken 11. Dagens mål var Bjørneggen TH, hvor jeg skulle møte Helene for å tilbringe en natt eller to på hytta.

Det har lenge ligget i luften, at jeg vil dele opp Langsen i to eller flere deler. Å gå topper på snø er mer effektivt enn til fots. Jeg rekker ikke Knivskjellodden før jeg bør begynne bestigningene, hvis jeg vil utnytte snøen. Derfor var målet først Børgefjell før jeg skulle returnere, så Snåsa, og nå Meråker. Det er to forhold som avgjør, det første er muligheten for å bruke påsken sammen med folk, og det andre er snøen og været som for tiden rår. Jeg ville ikke nådd Snåsa innen rimelig tid før påske, om jeg i tillegg skulle hatt en buffer på forhånd. Snøen og føret gjør turen blytung, det er ingen tvil om det. Hvis jeg bare skulle gå Langsen, ville sistnevnte argument være tull for meg, men det er ok ettersom jeg har et tidspress.

Jeg kom meg fram til Bjørneggen klokken tre. Det var ingen andre på hytta. Jeg fikk fyr i ovnen, og hang opp klær og utstyr. Noe etter Helenes ankomst, ble det slutt på veden. Jeg lette og lette, men fant intet mer. Klokken var ikke mer enn 18, og Bjørneggen hadde ikke mer ved til oss. Konklusjon: Et spark med beksømstøvelen (verre enn vanlig støvel) til Nord-Trøndelag Turistforening. Hytta ligger attpåtil ved veien, og så makter de ikke å etterfylle ved. Fy. Vi dro hjem.

Dette markerer siste etappe på ski for Norge på langs. Jeg vil nå forberede meg for topper i Jotunheimen. Det vil snart komme en innbydelse til påsketur for alle som følger meg. Tidligere har jeg invitert til påsketur lenger nord, men dette blir naturligvis ikke noe av. Tid og sted for påsken i Jotunheimen kommer altså straks.

Jeg legger ved et bilde av en stor, flat og snøfri steinblokk. Jeg trodde først det var en hytte og deretter et militært telt, før jeg ble flau og innså min dumhet.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-20T11:55:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.2432
Longitude:11.5663
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/20/2009 19:04:45 (Europe/Oslo)

Kart

19. mars - Velskardet

2009-03-19T15:12:00.000-07:00

Dagen kunne startet tidlig, om jeg bare hadde maktet å følge vekkerklokken, noe jeg ikke har klart nord for Haukeliseter. Jeg må snart begynne å vise den respekt.

Marsjen gled sakte i gang klokken halv ett. (Jaja, jeg vet at det er senere enn "bedre sent enn aldri". I morgen står jeg opp før rypa.) Snøen var våt og stri, men ble bedre ettersom høydemeterne og svetten passerte øynene. Været var godt, overskyet med noen solgløtt, vindstille og uønskede plussgrader. Alt som våren vet å føre.

Jeg smatt raskt innom Velskardbua og kom like raskt ut igjen. Bua var lys og fin, men å betale en hundrings etter kun en natt i telt kommer ikke på tale. Teltet mitt er og også lyst og fint, og dessuten var klokken kun 17.

Leiren ble lagt rett før nedstigningen til Roltdalen. Jeg befinner meg altså i Skarvan-Roltdalen NP, en forholdsvis ny park. Jeg har vært her før, faktisk i fjor høst. Jeg kunne ane eimen av sokkene mine allerede den gang.

I morgen glir skiene gjennom dalen og forhåpentligvis opp i nord. Jeg får trøkke litt på, og spesielt når klokken ringer, så går det nok. Snøen er trå, men det kan jeg være å'.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-19T13:50:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.1435
Longitude:11.5208
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/19/2009 20:13:57 (Europe/Oslo)

Kart

18. mars - Tydal

2009-03-18T13:21:00.000-07:00

Jeg er i gang igjen etter en velgjørende og lang ferie. Dagene i Trondheim ble brukt med Helene, til gode middager, mat og godteri, samt noe småtteri som hadde med turen å gjøre. Nå er jeg klar for nye uker på tur.

Jeg gikk av bussen noe etter klokken tre i dag, ved Nyvollen like øst for Gressli. Snøen hadde lavet ned i noen dager, og temperaturen var bedrøvelig høy. Den første kilometeren opp lia mot Velskaret var tøff, og kostet en time. Svetten rant, men det gjorde så absolutt ikke skiene eller pulken.

Neste kilometer stjal nok en time. Den var mindre tøff, ettersom den ikke var like bratt eller våt. Føret jeg synes å stå overfor er kjedelig, mildt sagt (for dem som liker ordspill). Det er likevel noe jeg må regne med i tiden fremover, derfor forsøker jeg å ikke irritere meg.

Leiren ble fin, kram snø er i alle fall grei å sette opp telt på. Ellers er det vel bare snøballer som teller positivt for den. Da tenker jeg ikke på de jeg bruker som "dopapir". (Der fikk jeg tøffet meg litt i dag også.)

Jeg følte nedturen komme allerede før jeg dro i dag, og den var tilstede både på bussen og under den korte marsjen. Det har vært greit i kveld, men den sniker seg nok snart innpå. Slik er det alltid etter en ferie. En av bussjåførene kjente seg igjen, han hadde tidligere kjørt langtransport.

Jeg legger ved et bilde av en interessant konsekvens av mildværet.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-18T11:52:00.000-07:00

ESN:0-7429914
Latitude:63.0783
Longitude:11.5157
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/18/2009 19:50:43 (Europe/Oslo)

Kart

13. mars - Trondheim

2009-03-13T12:56:00.000-07:00

Jeg legger ut noen bilder fra i kveld. De beskriver hva jeg gjør i Trondheim.

Relanseringen av Grans Tropo, som ble igangsatt etter initiativ fra en gruppe på Facebook, er et levende eksempel på at interaktive tjenester kan gi en sterkere følelse av demokrati i samfunnet enn hva de mer seriøse aktørene kan. Nevnte noen "politikerne"? Uansett, dette er ikke et spark til politikken. Man skal alltid klage over den. Jeg har for tiden intet å klage over, jeg følger jo ikke med i noe annet enn mitt eget surrealistiske liv.

Det ene viser meg drikke den magiske drikken, det andre viser hva den kan gjøre med meg.

12. mars - Trondheim

2009-03-12T11:44:00.000-07:00

Jeg har lagt ut nok en video her.

11. mars - Trondheim

2009-03-11T13:22:00.000-07:00

Jeg har lagt ut en video fra Dovrefjell. Den ligger her.

9. mars - Gressli og Trondheim

2009-03-09T14:28:00.000-07:00

Jeg våknet til samme vær som i går. I dag hadde jeg likevel bestemt meg for å gå, dels fordi jeg trodde det gikk stikket løype over fjellet, og fordi jeg muligens hadde overvurdert risikoen i går (slikt kan man begynne å lure på når man ligger værfast, og det kan bli farlig fordi man kan overvurdere seg selv).

Etter morgenrutinene kom jeg meg ut, og været var akkurat inne i en god periode. Jeg kom meg i marsj oppover, og merket etterhvert at ruta både hadde scooterspor, og var stikket. Da slapp jeg å fikle med kartet i vinden, og kunne gå på.

I vårvær, slik som det er nå for tiden, kan man gå i verre vind enn midtvinters, fordi sikten kan være bedre, og spesielt fordi temperaturen er høyere. Det gjør at man er mindre sårbar om noe uforutsett skulle skje.

Vel nede på andre siden av fjellkjeden, som hadde en forholdsvis smal passasje, kom jeg meg ned i skogen for en matbit og litt vann. Bakken ned var preget av kraftig sastrugi (skavler). Det var egentlig ganske moro fordi pulken fikk bank og fordi vinden gav meg fart over den harde flaten. Mindre moro var det da skifellene oppå pulken ble ristet av. Jeg fryktet at de hadde blåst bort, men jeg fant dem igjen etter å ha stavret meg opp noen hundre meter, rett i mot vinden. Vinden var godt oppe på kulingskalaen, og gav meg noe å jobbe med.

Nederst i dalen, noen kilometere fra Gressli og vegen mot Selbu, traff jeg på turens første kramme snø. Jeg forbannet meg (noe jeg har gjort mye i det siste) over at elgen hadde ødelagt skisporene, og så for meg at jeg skar ned alle trærne i skogen. Vill dagdrømming, som kun skjer når man må være fandenivoldsk over lengre tid. Jeg håper at våren ikke kommer enda, og at de kjærlige kuldegradene snart kommer meg i møte.

Vinden i dag (og for tiden) kunne tidvis gitt meg svært små marginer om noe-som-ikke-bør-skje skulle inntreffe. I tillegg har jeg kun mat for tre-fire dager til, og derfor tok jeg bussen til Trondheim i dag, og ikke når jeg kommer til Meråker, som jeg tidligere skrev. Jeg blir i Trondheim i noen dager, jeg skal motta noe nytt utstyr og ordne noe småtteri. Bloggen blir punktlig oppdatert med nye godbiter.

8. mars - Aunegrenda

2009-03-08T12:06:00.000-07:00

Jeg våknet til fryktelig vind som dundret mot teltduken. Vekkerklokke var unødvendig. Vinden var såpass kraftig at jeg etterhvert bestemte meg for å stå været over.

Et døgn i telt kan bli kjedelig. Det er viktig å opprettholde rutinene, selv om man føler seg ute på et hav av tid. Jeg står opp til vanlig tid, spiser frokost, børster tennene, varmer vann til termosene og fatter etterhvert andre tiltak, som reparasjoner og syarbeid. Har man masse dødtid blir det raskt langt verre å sitte i teltet hele dagen. Det er gjerne noe som kan forbedres, og derfor bør ikke fritid være et tema, i alle fall ikke ved kun et døgn eller to.

Jeg er så heldig å ha med meg en radio som kan lades opp ved sveiving, og med en ståltråd festet fra antennen til telttaket, blir det sjelden kjedelig. Jeg har reparert votter og bukse, strippet en kamerabag pluss andre små gjøremål.

Været ble bedre etterhvert, men viste kraftige kast i blant. Jeg kunne nok gått litt i dag, men jeg liker best å starte tidlig, ikke på ettermiddagen eller senere. Dessuten er det genialt å kunne kombinere en slik dag med hviledag og reparasjoner. Jeg har ikke hatt hviledag på to uker, men føler heller ikke behov for det.

I løpet av noen dager regner jeg med å komme til Meråker. Derfra tar jeg en avstikker til Trondheim, hvor jeg besøker Helene.

Kveldsværet består av en god del vind, men jeg har følt verre. Æ tru de vært minn dag i mårrå, sjø. Kvelden krones med noen fliser av Arnoldpølsa, nok en gang donert av en privat velgjører, og atter en gang familien Skeie Hermansen fra Gjøvik. Jeg tror jeg føler det slik Amundsen og Nansen må ha følt da de fikk tilskudd fra Axel Heiberg. Synd det er lite jeg kan kalle opp her ute.

Jeg legger ved et par bilder av uhyre spennende art, betegnende for dagens løp.

7. mars - Aunegrenda

2009-03-07T14:27:00.000-08:00

5. mars, torsdag, Storytjørn

Jeg kom meg ut av teltet noe sent, men dagens distanse skulle være noe kortere enn vanlig. Målet var bua oppe ved Storytjørn, i Forollhogna NP.

Det tok meg om lag halvannen time å nå den bua jeg egentlig skulle nådd 4. mars. Den var liten og koselig.

Oppe på flyene ved Grønlitjern, tok vinden skikkelig tak, et sted på kulingskalaen. Sikten var derimot ok.

Nasjonalparken er preget av vidder, runde topper og kortvokst flora. Ikke veldig spennende, men frister likevel til et besøk sommerstid. Det er så mye man ikke ser på vinteren.

Jeg fulgte elven oppover til tjernet. Det er ofte enklere, hvis snøen likevel er hard og isen er sikker. Nesten oppe på høyde med tjernet overrasket terrenget med skarpe formasjoner, og sliten og værbitt som jeg var, ble jeg såpass irritert at jeg brølte ut gloser, blant annet til pulken og været. Når jeg blir så til de grader irritert, må jeg passe på å ta meg sammen etterpå, slik at jeg ikke gjør noe dumt. Jeg føler nemlig at jeg mister kontrollen, jeg er tross alt ikke vant med å avreagere i så stor grad. Kanskje det er sunt.

Det var herlig å finne bua, selv om jeg har forelsket meg i teltet. Når man får inn rutinen, er det så deilig enkelt å forholde seg til. En hytte gir likevel en fin variasjon, pluss tørkemuligheter. Jeg må bare passe meg for ikke å bli sløv, det er nemlig langt enklere å overbevise seg selv om en hviledag eller værfastdag når man allerede har tatt inn på hytte. Komfort sløver sinnet.

Hytta var feiende flott, og med uttak for 12 volts lader. Sistnevnte satte meg i ekstase. Jeg fikk nå ladet opp mange batterier. Solcellerullen min er nemlig litt rar for tiden.

Kvelden ble sedvanlig god. Været var i kok, med kuling av en viss grad. Jeg trengte ikke egen musikk, den sørget bygningsmassen for. Det liknet dog folkemusikk, noe som ikke står høyest i kurs hos meg.

6. mars, fredag, Elgsjøen

Da jeg forlot sengen klokken åtte, manglet været fortsatt tøyler. Min indre sperre for å ligge værfast var i dårlig forfatning. Jeg gjennomgikk morgenrutinene som vanlig.

Etterhvert stilnet været av. Jeg bestemte meg for å gå. Som ofte ellers bestemmer man seg lenge før det skjer, og når det skal skje, så er været igjen ille. Været ble ikke virkelig ille, men jeg gruet meg for å starte.

Et stykke med i dalen, på vei mot Forollsjøen, var været virkelig ille. Jeg måtte beskytte kinnene så godt jeg kunne, og det høyre hadde fått hard medfart i går. Ingen skade er skjedd, men man må være bevisst hvis man vil beholde skjønnheten. Vanskelig vær gjør at man raskt dropper slike sekundære bekymringer.

Jeg nådde omsider vatnet, og krysset det raskt. Marsjen gikk raskere enn ventet, og jeg tok sikte på Elgsjøen, som ville gi noe roligere vær, noen hundre meter lavere. Jeg nådde det noe før seks.

Kvelden ble god. Været tok seg etterhvert opp, og utførte noen tester på teltet. Jeg var glad for å være i leir.

I dag, Aunegrenda

Jeg våknet til greit vær. Ut i marsjen ble det langt mer alvorstynget nede ved Øyungen, etter å ha spurt noen om rutetips. Jeg tok sikte på Hessdalen.

Vinden sto ikke særlig tilbake fra gårsdagen, og jeg så mange "påsketurister" (for å gi det negativ ladning) på vei opp. Her går jeg topp utstyrt og lider mot vinden, og så kommer folk med hetteløse jakker. Godt det ikke er midtvinters lenger. Det gir dem iallfall større odds.

Langs veien nede i dalen måtte jeg gi tapt. Veien ble for gruset, og skuldrene ble for knappe. De på sidene av veien, altså. Jeg spurte i første hus, om jeg kunne få snylte skyss. Svaret var positivt. Man erfarer det nesten uten unntak, at folk på bygda er svært hjelpsomme. Godt jeg ikke må gå gatelangs i byen.

Familiens eldste sønn kjørte meg til Aunegrenda. Et langt stykke, men alternativene var få. Jeg er fast bestemt på å klare meg selv så langt det går, men når man møter en innoljet flaggstang, så når man aldri toppen med bare hender.

Bjørn Gjersvold skal ha en stor takk for hjelpen, forsåvidt det samme til Magne Rønning i Kvikne, som også kjørte meg her forleden dag. Dere hjalp meg stort, og ville ikke engang ha en slant for det.

Jeg la meg til noe overfor Nordpå, som er et kurs- og oppholdssted for tilreisende. Verten der lot meg sitte inne for litt varme, og gav meg attpåtil et par kopper velsmakende kaffe. Hyllest til ham.

I kveld er blesten nok en gang til stede. Snart er det posetid. Jeg legger ved et par bilder. Det ene viser toppen Forollhogna, det andre et reir. Hvis man vil studere tomme fuglereder, bør det gjøres på vinteren, da er de langt enklere å få øye på. Det kryr av dem i bjørkeskogen. Attpåtil unnslipper man angsten for å skremme de små, bevingede krypene.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-07T11:00:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.9606
Longitude:11.2798
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/07/2009 19:59:13 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-06T11:02:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.7206
Longitude:10.9975
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/06/2009 19:57:37 (Europe/Oslo)

Kart

Annonsering

2009-03-05T00:30:00.000-08:00

Det nærmer seg påske, og i den anledning vil jeg innby til påsketur for dem som vil bruke noen dager i fjellet. Jeg vil ha kommet meg et sted nord for Trondheim, det er det eneste jeg kan si om destinasjonen akkurat nå.

Turen, som varer så lenge hver enkelt ønsker, vil holde rolig påsketempo. Forhåpentligvis vil vi kunne nyte bål, appelsiner og annen god mat og drikke. Pris: 450 kroner. Hahaha, nei, nei, nei. Alt med meg og naturen er gratis.

Jeg kommer tilbake med informasjon om datoer og mulige steder å hoppe på. Ettersom informasjonen blir noe vag i forkant, regner jeg med at det blir vanskelig for mange. Jeg håper likevel at noen ihuga snødiggere tar seg gleden. Da kan jeg jo få ny forsyning!

For å melde interesse, og for alle spørsmål utenom personlig helse, send meg en mail (eriksmoe@gmail.com).

4. mars - Kvikne

2009-03-04T13:35:00.000-08:00

2. mars, mandag

Dagen bød på påskevær, noe som gjorde at jeg kun gikk iført nettingtrøya for første gang i år. For dem som lurer, så hadde jeg naturligvis benklær på. Det er en uansett en merkedag, ikke nødvendigvis for dem som er vulgært interessert i nettingklær, men for dem som følger værets forandring gjennom året. Vi går mot vår, med andre ord. Nedsiden er høyere temperatur på kveld og natt, som medfører mer fukt i teltet.

Dagen gikk strålende, men noe tregt. Snøen var tidvis dyp, men stort sett hard. Jeg la leir ved Flåmsætrin, som var base for Woodpecker og Milorg Folldal under WW II. Landskapet rundt minnet om månen og golde stepper, det første av denne typen hittil på turen. Spennende og værhardt. Rart at dette kan være et lukrativt sted for seterdrift.

3. mars, tirsdag

Været var som for gårsdagen. Jeg tok i mot med takk. Skulle jeg dog ha vist meg skikkelig takknemlig, burde jeg vel ha startet tidlig, men jeg kom ikke i gang før 10.

Rett før demningen i enden av Fundin, skremte jeg opp en flokk ryper, og deretter en rødrev. Sistnevnte la på sprang over halve fjellet. Et stykke opp i Setaldalen så jeg nok en rev, på myrene nede ved elva. Jeg håper det ikke var den samme, ellers hadde den løpt svinaktig langt for null gevinst.

I motsetning til i går, var dette en marsj som gjorde ære på det metriske system. Jeg kom meg to-tre mil avgårde.

Leiren ble lagt ved en elv, og like ved et makabert slaktested. Jeg observerte nemlig den halve bakparten av en hare, med innvollene spredd en labblengde bortenfor. For en bygutt var det rå natur, og jeg syntes vel at den skyldige burde ha konsumert noe mer av skrotten, spesielt i disse nedgangstider.

I dag

Jeg kom meg i marsj til halv ti, i et vær som sto noe tilbake fra tidligere. Det var riktignok helt greit, litt vind og noen snøfiller.

Planen var å følge Orkla (navnet på flere elver i området, trolig for å gjøre sårbare kartbrukere enda mer desorienterte) ned til en seter. Det skulle vise seg at elva var regulert, noe mitt kart ikke sa noe om. Jeg har lang erfaring med at det ikke lønner seg å stole 99 prosent på kartene. Uansett, reguleringen hadde ingen praktisk betydning for meg. Jeg skulle bare frem til en vei, hvor jeg hadde luktet scooterspor. Nesen fikk rett.

Ferden over fjellet og ned mot Stor-Innsjøen gikk med feiende fart. Snart var jeg også nede langs RV 3 ved Kvikne.

Veien var et trist syn, i sin brungråe, oversaltede pryd. Jeg visste ikke på dette tidspunktet, at dette var toppen av Østerdalen. Den hyppige lastebiltrafikken hadde altså en årsak.

Jeg skulle nedetter veien, mot matbutikken. Etter nesten en kilometer, hvor jeg gikk langs veiskulderen samtidig som jeg skjøv pulken på kanten i skulderhøyde, ringte jeg på hos første hus. Tanken var å spørre om en bedre vei til sentrum. Jeg ble møtt av et ungt og vennlig par, som tilbød biltransport. Jeg er tilhenger av sterke prinsipper på tur, deriblant frakt for egen maskin, men alternativene var skrøpelige denne gangen. Det ble bil et par kilometere.

Jeg takket for hjelpen, fikk handlet det lille jeg trengte, og mye av det jeg ikke trengte. Dagens siste mål var en koie oppe i lia, et sted som lå litt vel langt borte. Etter grunne overveielser stanset jeg og teltet noe tidligere. Jeg er lei av å halse etter teite mål til langt på kveld. Det er ikke bra.

Jeg har hatet mangt og mye i dag, og er vel litt lei. Kanskje jeg trenger en hviledag, kanskje jeg trenger ny motivasjon. En ting vet jeg i alle fall, at slike dager har gått og skal komme. Jeg må komme meg gjennom. Kun den som er tørr, kaster inn håndkleet. Levende mennesker blir da aldri tørre?

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-04T11:38:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.572
Longitude:10.4131
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/04/2009 20:01:33 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-03T11:36:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.4586
Longitude:10.1295
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/03/2009 20:14:47 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-03T00:21:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.307
Longitude:9.8383
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/03/2009 09:17:40 (Europe/Oslo)

Kart

1. mars - Hjerkinn

2009-03-01T13:53:00.000-08:00

Jeg la meg sent i går, og bevilget meg derfor litt lengre søvn. Morgenrutinene gikk attpåtil langsomt, marsjen startet ikke før elleve. Fravær av kulde gjør sløv.

Tidlig i løypa møtte jeg et par på ski, som jeg naturligvis skrøt fælt til. De gav med tips til ruta videre, men etter å ha kjent på den dype snøen fra Stora Snöfallet (kanskje morsomt for dem med kjennskap til Sveriges nasjonalparker) i vinter, falt jeg nok en gang for de måkte veiers dragning. Jeg fortsatte nesten dagen ut langs E6 mot Hjerkinn. Veien er så effektiv, og snø og vidde blir det masser av i morgen og fremover.

Jeg måtte gå gjennom tunet ved Hjerkinn Fjellstue for å komme inn på en setervei, og var fristet til en natt med tørking av klær. I et forsøk på å lure meg selv, skulle jeg bare inn og høre om veien og området. Uansett, det viste seg at den var sesongstengt. Tips fikk jeg dog i en bolig ved siden av.

Leiren ble lagt et stykke inn langs seterveien. Snøen var dyp og fin for bardunering, i motsetning til gårsdagens. Grunnlaget for god søvn blir påvirket av om man tror teltet står bra eller dårlig.

Jeg legger ved et passende bilde. Været var kjedelig, dermed også miljøet rundt, spesielt med bilene som raste forbi etter en "avslappingshelg" på de "enkle" fjellhyttene. Her ble det mange hint. Poenget var, at bildet jeg tok var det beste dagen kunne vise til, nest etter tilbakelagte kilometere, og nest nest etter øyeblikket hvor jeg kunne forlate E6.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-03-01T11:04:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.2273
Longitude:9.6122
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/01/2009 19:51:10 (Europe/Oslo)

Kart

28. februar - Dovrefjell

2009-02-28T14:16:00.000-08:00

Jeg ligger nå nede i dalen før Hjerkinn. Det snør, vinden har lagt seg og temperaturen er cirka 5 kalde.

Dagen i dag har nærmest vært en hviledag. Jeg stod opp halv ni, og spiste lang og god frokost, tross 15 kalde. Primusen varmet godt før solen tok til. Frokosten besto av brød, kokte egg, appelsinjuice, melk, boller, meierismør og brunost. Den gjorde godt i en sulten skrott.

Jeg kom meg oppover klokken 13, etter farvel med gårdseieren. Etter en kort tur innom Kiwi for noe proviant, la jeg i vei mot skiløypa lenger oppe. Den førte meg hit jeg nå ligger, og jeg vet ikke hvor langt den går. Klokken 18 fant jeg en plass, og middagen (les: frokosten) fylte meg før åtte. Det er nesten slik at havregrøten smaker godt. Jeg kan ikke tro det, så jeg undertrykker følelsen, i likhet med de fleste andre kjensler.

I kveld har jeg reparert på votten nok en gang. Ting man vanligvis bruker flere år på å slite ut, overgir seg etter noen uker på langtur. En villmarking uten nål og tråd er som en strikk uten elastikk, en flaske uten høl eller en termos med varmeveksler.

Jeg legger ved et bilde som viser havregrøten før oljen ovenpå har blitt rørt inn. Den som lar seg friste kan få oppskriften per mail. Påberegn i så fall noen dager med lett rennemage. ("- Det der skrev han bare for å virke tøff" - Ja, det stemmer.)

Dette innlegget blir vel søndagsmat for de fleste av mine lesere. Derfor har jeg en oppfordring til deg: Kom deg ut (på ski) og fyr bål! Livslengde er ikke noe man har. Det er noe man mister.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-28T12:01:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.1325
Longitude:9.3304
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/28/2009 20:56:54 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-28T03:18:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:62.0656
Longitude:9.1188
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/27/2009 23:21:14 (Europe/Oslo)

Kart

27. februar - Dombås

2009-02-27T14:17:00.000-08:00

Jeg startet dagen klokken 06 og var i marsj fra halv ni. Natten i hytta var herlig, bare synd at jeg drev meg i gang så tidlig, jeg skulle gjerne blitt lengre.

Et stykke opp i bakken, langs sommerveien mot Lesja, fikk jeg selskap av to hunder. De hadde nok krefter til å drive en tørst SUV i fem år, og fulgte meg flere kilometere. Til slutt kom eieren og hentet dem, etter tips fra noen lokale forbipassernde.

Måkingen tok slutt ved en bom lenger oppe, og derfra var det spor et stykke. Etterhvert ble løypa også passert, men snøen videre var avblåst og stort sett hard. Jeg kom meg ned til Dombås mellom 17 og 18. Det lå en pakke og ventet, selv om den ble sendt fra Gjøvik i går. Posten kan virkelig sakene sine i blant.

Det ble noen godsaker fra butikken. Egg til koking, melk, brød, tomatmakrell, appelsin, med mer.

Nå er jeg rimelig trøtt og sigen. Det skal bli på sin plass med søvn. Jeg legger ved noen bilder fra i dag.

26. februar, nær Vågåmo

2009-02-26T14:11:00.000-08:00

Jeg kom meg opp så vidt etter 06 i dag morges. Natten ble god inne på stua. Middagsfrokosten kom omsider på bordet, og ble fortært sammen med far i huset (det hørtes ille ut). Vi hadde en hyggelig morgenstund før jeg tok farvel klokken halv ni. Jeg fikk forøvrig min første morgenkaffe på turen. Kaffe om morgenen er ellers ikke noe for meg.

Morgenen gav meg solskinn og herlige 15 kalde. Det høres kanskje macho ut, men jeg kan ikke få sagt det nok. Kalde grader er langt enklere å hanskes med enn varme.

Ferden ned til Vågåmo gikk lekende lett, stort sett på vei. Den siste milen før sentrum og et stykke etter var stygt kledd av grus. Jeg mener å kunne høre plastmeiene gråte der under, etter arrene fra grusen. De får ikke medlidenhet, så mye som pulken motarbeider meg. Den skal være glad den får bli med, de færreste pulker får noen gang kjenne så mye av Norge. I mangel av bikkje kunne jeg sagt at den er min nærmeste venn, men så kjær er den ikke. Godt at den ikke gneldrer om mat i tide og utide.

Langs Vågåvatnet så jeg to rådyr midt ute på isen. Lite mat der, tror jeg. I sentrum fikk jeg brevet med et nytt kart, som jeg trengte etter å ha endret ruta. Jeg kjøpte meg også noe frisk frukt. Det var herlig.

Etter en kort og givende samtale med en innfødt, kom jeg meg oppover veien som på sommeren kan kjøres til Lesja. Et stykke oppe, klokken var fire og tid for lunsj, ble jeg tilbudt ly for natten, av koselige folk med et koselig hus. Jeg skulle egentlig gå to timer til, men tilbudet var fristende.

De gav meg min egen lille hytte, og jeg fikk attpåtil herlig laksemiddag og dessert sammen med dem. Jeg var den åttende NPL-personen som hadde gjestet dem. Riktignok var de andre kjente av familien, slik jeg oppfattet det.

Jeg føler meg som en snylter, som får kost og losji to dager på rad. På samme tid tror jeg de fleste som får besøk av et slikt stinkdyr, synes det er en artig opplevelse. Det er jo elefanten med to snabler man vil se, ikke grisen med krøll på halen, eller hva?

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-26T11:32:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.891
Longitude:9.056
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/26/2009 19:27:56 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-25T12:19:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.7235
Longitude:9.0614
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/25/2009 21:04:44 (Europe/Oslo)

Kart

25. februar

2009-02-25T12:11:00.000-08:00

24., i går: Jeg kom meg i marsj til halv ti, noe som ikke var så aller verst i forhold til tidligere. Ruta gikk over Bygdin og opp lia i retning Gjende.

Så naiv som bare jeg kan være, fulgte jeg den stikkede ruta helt uten å tenke meg om. 4-5 kilometer ut i løypa sjekket jeg GPS'en, og innså feilen. Vel tilbake der jeg burde navigert selv, hadde jeg altså kastet bort en mils gange og halvannen time. Jeg ble rasende da jeg innså feilen, og sendte høylytte gloser til DNT og meg selv, men feilen var jo kun min. Sinnstilstanden gjorde at jeg skuffet på mengder av kull på veien tilbake. Jeg kom meg så vidt foran gutta da jeg fant riktig retning, og tok igjen Arnt Helge og Tonice rett før Gjendebu. Jeg ble utmattet av flausen, og orket ikke å gå lenger, som jeg hadde tenkt. Det ble telt ved siden av hytta.

Kvelden ble tidlig og fin. Jeg hadde kjøpt reinsfett fra Jutul på Fagernes, noe som er overlegent ved kulde og fysisk utskeielse. I tillegg skal jeg nå forsøke å spise frokost ved middagstid og middag om morgenen, etter tips fra Jutul. Det skal blant annet være bedre å ha middagen å gå på under marsj, ettersom den er større. Havregrøt er riktignok ikke noe å glede seg til under marsjen.

I dag våknet jeg til lyden av gutta med bikkjene. De var lei av å stadig komme sent i marsj, og slo derfor til med å starte halv åtte. Jeg følte meg som en slask der jeg satt med frokostrutinene.

Gutta fikk meg til å raske på, og jeg kom meg i marsj halv ni. Det gikk etterhvert lekende lett bortetter vannet, i sporet til de foran.

Jeg nådde Gjendesheim etter fire timer, og kjøpte en smoothie og et løypekart. Sistnevnte fikk jeg lite brukt for, ettersom veien var tilstrekkelig dekket av snø og is.

Veien ble lang og god, og jeg rakk helt ned til Randsverk før mørket tok til. Her spurte jeg i første hus, om husly for natten. Familien var overmåte koselig, og gav meg både mat og sofa.

Denne etappen er den lengste hittil, noe som ikke er særlig rart når man har så fin vei. 5 mil på nesten 10 timer. Jeg er stolt, på tross av veien.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-24T10:43:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.451
Longitude:8.4876
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/24/2009 19:27:44 (Europe/Oslo)

Kart

23. februar

2009-02-23T12:29:00.000-08:00

Jeg kom meg omsider i vei i dag. Det ble en lengre ferie enn planlagt, men den gjorde godt.

Marsjen i dag ble svært effektiv, med vei i starten og resten i scooterspor. Nå ligger jeg i telt rett utenfor Fondsbu. Typisk nok traff jeg hundegruppene her.

Det er godt å være tilbake på tur. Jeg føler meg mer hjemme her, men det er nok mest fordi jeg har vært mye ute i det siste.

Jeg legger ved et bilde. Falketind er en av mine få bestegede topper over to tusen meter, og den venter meg igjen dette året.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik

2009-02-23T10:39:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.3744
Longitude:8.2979
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/23/2009 19:36:45 (Europe/Oslo)

Kart

20. februar - Gjøvik

2009-02-20T08:21:00.000-08:00

Jeg startet dagen med hardkokte egg og kald juice. Det var som vanlig en herlig opplevelse. Å ta en pause fra turen kan være smart, og er særdeles behagelig.

Hovedgrunnene til hjemturen er som følger: Den ene skoen er ødelagt i tuppen, og revner stadig mer. Snøen pakker seg innover mellom gummisålen og innersålen, og bygger oppunder tåballene slik at gangen blir hemmet, og smertene større og større. Videre har laddene og ullvottene store hull og revner, og må byttes. Pulken, som er bredere enn normalt for økt stabilitet ved skiseiling, skal byttes i en smalere utgave som jeg har fra før. En smalere pulk gir mindre motstand, spesielt nå som snøen er dyp. Skiseilet er med andre ord lagt på hylla inntil videre, ettersom terrenget som venter ikke byr på ideele forhold for en som er amatør. Jeg håper å få brukt det senere. Sist, men ikke minst, det er også litt koselig og fristende å ta seg fri fra muskelsammentrekningene der oppe i det hvite. Det skal jeg glatt innrømme.

Siden hjemkomst har jeg blitt bevisst enkelte ting. Det er deilig å kunne pusse tennene med normalt lang tannbørste (turbørsten er kuttet til halv lengde - klassisk vektgimmick). Videre er det herlig å kunne skrive på papir uten at det drypper fra et fuktig telttak. Å føle bomull mot huden er en stor luksus. Bomull på tur gir som kjent sjelden gode erfaringer, om det da ikke brukes ytterst som vindtøy. Skriving av dette innlegget går nesten raskere på mobiltelefonen, som jeg bruker i fjellet. Jeg bommer ofte på de rette tastene, nå som jeg sitter på en bærbar datamaskin. Enkelte ting går raskt i glemmeboken. Godt at tingene ikke er så viktige.

Jeg legger ut to videoer, den ene er omtrent fra starten i januar, mens den andre er temmelig ny. Jeg håper de faller i smak.

19. februar - Gjøvik

2009-02-19T15:27:00.000-08:00

Torsdag morgen maktet jeg å stå opp litt tidligere enn vanlig. Jeg visste at jeg ganske sikkert ville komme meg hjem, og den effekten det har på motivasjonen bør ikke undervurderes. Jeg vil naturligvis gjerne være ute, men det er rart hvordan en variasjon kan virke forlokkende.

Jeg kom meg ut av posen og i marsj på to timer, til omkring 09.15. Jeg startet med en kort nedkjøring, for deretter å gå noen meter i et bekkefar med snø dypere enn Grand Canyon. Det satte sinnet i kok, men jeg bet min egen dumhet i meg, og kom meg raskt opp i høyden igjen. Straks gjorde jeg en taktisk smart endring, og gikk ned av fjellet noe lenger vest. Det førte til at jeg snart kom inn på et ferskt oppkjørt skispor som senere skulle føre til hjertet av Tyinkrysset.

Tre timer ut fra start møtte jeg sivilisasjonen. Nede ved en av skiheisene var det tåkete, på tross av optimalt vær på vidda. Her var folk som tråkket rundt i stive plaststøvler med Frankenstein-skritt, og som trengte en skiheis for å føle fjellets frihet. Jeg følte meg malplassert, men var glad for å bli beglodd. Humøret beholdt jeg fortsatt en god stund. Det jeg bedriver gjør meg stolt.

Fremme ved krysset møtte jeg hyggelige mennesker som hjalp meg med rutetidene og bussholdeplassen. Det var til og med en gamling der som hadde bodd ved Hellemobotn, nær Narvik, der Norge er smalest, og hvor trolig turen møter sin største utfordring. Han fortalte forøvrig en god del om flukt til Sverige under den andre verdenskrig. Jeg vil nødig gjøre som dem selv om terrenget viser seg vrangt, og selv om min misjon tross alt er langt mindre alvorlig.

På bussen nedover nøt jeg på sedvanlig vis en glass-Cola, men jeg hadde også kjøpt noe frukt, som jeg ofte savner. Det ble mange telefoner på vegen, både med nære, kjære og sponsorer.

Jo lenger nedover jeg kom, og jo mer tid jeg til da hadde vært i sivilisasjonen, desto mer deprimert ble jeg. Jeg lot det ikke skinne i gjennom, men forsøkte heller å betrakte det utenfra meg selv. Dette er ingen ny opplevelse, men jeg har ikke vært borte så lenge noen gang, og regner derfor med at kontrastene blir sterkere.

Folk rundt meg, luften, larmen, luktene og hastigheten til levende og ikke-levende objekter er noen av elementene som virker sterkest inn på meg. Tidvis fyller de meg med avsky, andre ganger med glede. Jeg har en følelse av at dette ikke er min plass på denne jord, og vil straks tilbake. Plutselig smyger et paradoks inn bakveien, om en person som ikke vil innfinne seg, men som samtidig ikke kan løsrive seg fra jordisk gods og velbehag.

Kjensgjerningen er krystallklar. Jeg ønsker kontakt med mitt innerste jeg, og vil se naturen for det den er, men jeg må gjøre det innenfor enkelte rammer. Å gjenta Helge Ingstads kanadiske bedrifter er ikke like enkelt i dag, ettersom mennesket har bredt seg utover et større område, og spesielt vanskelig er det å overføre livsførselen hans til norsk natur. Jeg kan ikke jakte på hva jeg vil, eller bygge skjul hvor jeg vil. Det er dog heller ikke meningen. Det er greit for meg å bruke telt av nylonduk, og det er vanskelig å komme utenom. Enkelte kameler kan jeg svelge.

Jeg føler meg mindre hjemme her hjemme, enn ute der ute. Det er godt å kunne komme ned og få en god middag, og å bytte til nye sko, men ferien bør ikke bli for lang. Folk er langt mer vennlige der oppe i fjellheimen. Man er mer sosial, selv om fjellet huser færre mennesker. Nede i byen er folk mindre sosiale, selv om det er flere til stede. Det skal bli godt å komme tilbake dit hvor man imøtekommer mennesker med et blidt ansikt, og hvor man blir tatt vel i mot. Kanskje vi bør spre oss over hele Norges land, slik at alle kan føle mitt velbehag?

2009-02-19T15:00:00.000-08:00

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914

Latitude:61.2032
Longitude:8.2351

Nearest Location:not known
Distance:not known

Time:02/19/2009 12:29:34 (Europe/Oslo)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=61.2032,8.2351&ie=UTF8&z=12&om=1

2009-02-18T11:57:00.000-08:00

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914

Latitude:61.1193
Longitude:8.2199

Nearest Location:not known
Distance:not known

Time:02/18/2009 20:07:04 (Europe/Oslo)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=61.1193,8.2199&ie=UTF8&z=12&om=1

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-17T14:29:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:61.0136
Longitude:8.1056
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/17/2009 23:28:44 (Europe/Oslo)

Kart

17. februar

2009-02-17T13:13:00.000-08:00

I dag har jeg lagt meg nær RV 52, vest for Hemsedal, og her er nettverket til stede. Jeg ramser opp dagene nedenfor.

14. lå jeg på Kongshelleren, sammen med Oddvar Reinton og samboer Gunnveig. Han er far til en klassevenninne fra Østfold, og spurte om jeg ville dele en dagsmarsj med ham ettersom jeg var i hans hjemmeområdet. Det ble en hyggelig kveld på hytta, med herlig middag fra deres side. Tidligere på dagen møtte vi tre dansker som kom ned fra fjellet. De gav meg tre kilo kjøtt og grønnsaker, samt en herlig energikake og sjokolade. Jeg bøyer meg så meget for de dejlige dansker.

15. Det ble en koselig tur sammen med Oddvar og Gunnveig. Jeg forlot dem på formiddagen, for å gå sammen med hundegruppene mot Iungsdalshytta. Veien ned ble brøytet av Kjell Ivar, Stian og hundene, og det var herlig å slippe å gå opp spor selv, til en forandring. Vi kom frem ganske tidlig. Jeg la meg på doen, for å spare penger. Kveldsstunden ble tilbrakt inne med de andre, må jeg innrømme. Fredrik hadde forresten også kommet, like etter oss. Han hadde gått om Raggsteindalen.

16. Jeg og Fredrik gikk samlet mot Bjordalsbu og byttet på opptråkkingen, noe som var riktig så smart. Halvdyp snø i tillegg til den uendelig lange oppstigningen gjennom Mjolgedalen gjorde samspill verdifullt. Jeg hadde ikke gått sammen med Fredrik før, men han var en glimrende makker. Hundepatruljene hadde forøvrig hviledag. Det var herlig å komme frem til bua klokken seks. Vi var slitne og våte av svette, i alle fall jeg. Sikringsbua var en av de koseligste jeg har sett, med et fyldig proviantlager.

I dag morges kom jeg meg i marsj klokken tolv, etter en lang og god morgen. Fredrik skulle ha hviledag, og når man skal ut alene mens andre blir værende, er det alltid vanskelig å bryte opp.

Marsjen ble grei, med noe kuling og varm kulde, men jeg var frustrert over dyp snø og Blå Extra som ikke bet. Jeg skrek av full hals gjentatte ganger, og første gang ble jeg faktisk litt redd meg selv. Det høres kanskje ille ut, men slike dager har gått og vil komme. Fordelen er at man kan avreagere fullt ut hjemme i villmarken. Borte i sivilisasjonen må man alltid beholde båndene. Ikke rart de ryker for noen og hver, noe som ofte fører til vold mot andre, med den følge at man må sone straff for sine instinkter. Det er nok feil å si at vi lever våre liv i frihet. Vi lever alle i et stort bur. Akkurat nå er jeg på luftetur. Det føles herlig. Inne bra, ute best.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-16T11:25:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:60.9278
Longitude:7.9976
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/16/2009 20:17:13 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-15T08:25:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:60.8102
Longitude:7.9338
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/15/2009 17:23:56 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-14T12:16:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:60.7773
Longitude:7.7017
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/14/2009 21:14:24 (Europe/Oslo)

Kart

13. februar

2009-02-13T11:55:00.000-08:00

Jeg må først få beklage en feil i gårsdagens innlegg, etter å ha fått flere pekefingre. Ankomststed var ikke Tyin, men Finse. Noen vil kanskje tro at jeg og Lars kan være så raske, men da har de ikke sett kartbladene for den retningen.

Hotellfrokosten i dag var naturligvis en drøm i forhold til hva jeg er blitt vant til. Jeg har imidlertid lært, og spiste ikke ille mye. Jeg ville komme i marsj så tidlig som mulig.

Etter farvel med de andre, kom jeg meg avgårde. Målet var dels bestemt, nemlig Geitrygghytta, riktignok med telt i området. Hytta viste seg forøvrig å være låst, til og med den selvbetjente enheten. Et spark med beksømstøvelen til DNT OA.

Dagens marsj var ikke så strevsom som jeg hadde trodd, og utsikten var formidabel, mye på grunn av optimalt vær, med 10-15 kalde. Gradene føltes som knapt det halve, med solen skinnende på mitt etterhvert så magre legeme.

Jeg ankom hytta klokken halv
fire, etter start halv ti, og bestemte meg for tidlig leir. Det blir derfor tidligere opp i morgen, og det er smart. Man bør bruke av morgenen, og heller telte tidligere, det er min erfaring. Å gå i mørket bør bli en strategi for sjeldne stunder.

Da jeg skulle spise min kjele med bogskinke- og oljepyntet potetmos, ankom de to hundegruppene, så vidt før 19. Fredrik hadde visst valgt en rute om Raggsteindalen.

Kvelden ble sedvanlig god, med rutiner og godteri og kakao, de to sistnevnte er snart selv blitt rutiner. Jeg legger ved noen bilder, og tar meg ikke strevet med å fortelle hva som er hva. Se på dem som kunst, intet mer. (hint til to av dem, for å unngå pekefingre: Hardangerjøkulen og Finse stasjon)

2009-02-13T10:12:00.000-08:00

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914

Latitude:60.7016
Longitude:7.6026

Nearest Location:not known
Distance:not known

Time:02/13/2009 19:11:25 (Europe/Oslo)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=60.7016,7.6026&ie=UTF8&z=12&om=1

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-13T01:14:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:60.6016
Longitude:7.5029
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/13/2009 09:26:40 (Europe/Oslo)

Kart

12. februar

2009-02-12T13:33:00.000-08:00

De siste dagene har det ikke gått veldig raskt, mest på grunn av tung snø. Lars, som tidligere hevdet å ikke være i særlig god form, noe jeg tok med en klype salt i forrige blogginnlegg, insisterte på at jeg skulle legge vekk tvilen. Det har jeg gjort, og delvis derfor har det gått trått med fremrykningen. Jeg hater å skrive slik, men han ba meg gjøre det.

Dagen i dag har gitt langt flere kilometere enn foregående dager. Jeg tror det delvis skyldes at Lars begynner å komme inn i det. Bare så synd at han skal reise hjem i natt, fordi vi trolig ikke rekker Tyin før han skal på jobb til uka.

Vi kom til Tyin halv fem. Litt senere på kvelden kom faktisk Kjell Ivar, Stian og Fredrik snublende inn, noe som overrasket stort. De hadde ligget på Kjeldebu, sammen med Tonice og Arnt Helge. De to sistnevnte kom også kort tid etter.

Vi tok inn på 1222 etter å ha fått en god pris. Deretter ventet tre retters middag. Den var annerledes enn det vanlige. Sender bilde av menyen.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

2009-02-11T11:28:00.000-08:00

ESN:0-7429914
Latitude:60.5467
Longitude:7.6955
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/11/2009 20:22:25 (Europe/Oslo)

Kart