Dagen i dag har nærmest vært en hviledag. Jeg stod opp halv ni, og spiste lang og god frokost, tross 15 kalde. Primusen varmet godt før solen tok til. Frokosten besto av brød, kokte egg, appelsinjuice, melk, boller, meierismør og brunost. Den gjorde godt i en sulten skrott.
Jeg kom meg oppover klokken 13, etter farvel med gårdseieren. Etter en kort tur innom Kiwi for noe proviant, la jeg i vei mot skiløypa lenger oppe. Den førte meg hit jeg nå ligger, og jeg vet ikke hvor langt den går. Klokken 18 fant jeg en plass, og middagen (les: frokosten) fylte meg før åtte. Det er nesten slik at havregrøten smaker godt. Jeg kan ikke tro det, så jeg undertrykker følelsen, i likhet med de fleste andre kjensler.
I kveld har jeg reparert på votten nok en gang. Ting man vanligvis bruker flere år på å slite ut, overgir seg etter noen uker på langtur. En villmarking uten nål og tråd er som en strikk uten elastikk, en flaske uten høl eller en termos med varmeveksler.
Jeg legger ved et bilde som viser havregrøten før oljen ovenpå har blitt rørt inn. Den som lar seg friste kan få oppskriften per mail. Påberegn i så fall noen dager med lett rennemage. ("- Det der skrev han bare for å virke tøff" - Ja, det stemmer.)
Dette innlegget blir vel søndagsmat for de fleste av mine lesere. Derfor har jeg en oppfordring til deg: Kom deg ut (på ski) og fyr bål! Livslengde er ikke noe man har. Det er noe man mister.
