TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

For noen år siden bestemte jeg meg for et drastisk standpunkt. Jeg hadde fått nyss om at PTFE-
baserte stoffer, som Gore-tex (Gtx) kan være skadelig for levende organismer, og valgte derfor å love
meg selv at jeg aldri igjen skulle kjøpe klær i dette nesten uungåelige stoffet.

Vottene og gamasjene til denne turen ble valgt i bomull, primært fordi det vinterstid puster
overlegent bedre enn membraner og sekundært av første avsnitts årsak.

Valget falt på Norrønas linje. De har tradisjonelt tilbudt god passform, minimalisme og varighet. På
tross av de senere års falitt, henger enkelte kvaliteter igjen i småvarene.

Form og funksjon
Gamasjene tilvirkes i en blanding av bomull og polyester, som gir økt varighet på bekostning av
pusteegenskaper og patina. Stoffet er forsterket med Cordura på anklenes innside. Fronten har
glidelås, det er strikkstramming øverst og strikker for feste under støvelen.

Vottene er laget i bomull og har Gtx i grepet (markedsføres ikke med merkenavnet fordi plagget ikke kan garanteres vanntett). Jeg skulle egentlig ikke ha Gtx, men stoffet - som kan skade formeringsevnen - er vanskelig å komme utenom. Dessverre. Strikkstramming øverst på armen, strammebånd over håndleddet, håndleddsstropper for sikring av vottene i sterk vind og børstet stoff på tommelen for renneneser.

I bruk
Begge plagg har utmerket passform. I lavere kuldegrader dannes is på innsiden av begge plagg, noe som er umulig å unngå. Dette skjer fordi dampen ikke rekker ut før den blir avkjølt. Gamasjene har dog dårligere pusteegenskaper enn ren bomull.
Gtx'en delaminerte (lag på innsiden løsner) på under én måned, og ytterstoffet får raskt hull som må lappes. Et godt eksempel på at Gtx er oppskrytt ekstravaganse.
Bomullen i votten fikk også raskt hull. Stoffet i gamasjene har holdt seg.
Sistnevnte har plastikkfester nede for strikken som skal gå under skoen. Tre av fire fester løsnet da jeg prøvde dem før turen. Slikt skjer for ofte med dagens masseproduksjon. Klok av skade syr jeg på bånd og lager eget system med ståltråd.
Foruten det nevnte fungerer produktene godt.

Konklusjon
Denne testen er ikke en heksejakt på PTFE-membraner, men det er viktig å opplyse om hva man utsetter miljø og helse for på tur. Friluftsliv, som er uløselig knyttet til miljøvennlighet og helsevennlighet hører ikke sammen med et stoff som åpenbart kan lede til kreft. Mange vil argumentere med at bomull, som er det opplagte naturvennlige valg samtidig sluker brorparten av verdens plantevernmidler. Da må man ikke glemme at fossil olje - hvor Gtx stammer fra - trolig er den største årsaken til dagens fokus på miljøet.
Utvikling av klær kan være bra, men det er synd å se at ny og bedre teknologi - som eVent - også er basert på PTFE/Teflon, som er den største årsaken til det negative ved membraner.
Jeg håper å få testet ut den miljøvennligere membranen til Klättermusen på turen, så får vi se om det finnes et godt alternativ i kunststoff.

Produktene ovenfor fungerer godt når man får gjort noen små endringer. Jeg kunne ønske at Norrøna kutter ut Gtx i vottene, til fordel for et vanntett stoff som ikke puster. Bruk av Gtx for pusting i håndflaten er en gimmick, og ettersom håndflaten utsettes for stor slitasje vil det være en fordel med et stoff som ikke slites i stykker såpass raskt, og som samtidig er vanntett.

Flere bilder her.

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

TEST: Termometer fra Clas Ohlson

Det finnes svært få der ute som legger sin sjel i å skape et godt termometer, i alle fall et som egner seg for turbruk. Jeg håper at noen kan motbevise det.
Egenskaper som lav vekt, god byggekvalitet, bred skala, ikke kvikksøl(v), ikke glass og annet havner sjelden i samme produkt. For ikke å nevne en selvfølgelighet som Celsiusgradering.

Å måle temperaturen er luksus, så lenge man ikke drar på tur i forskningens navn. På den annen side, en slik innretning koster vanligvis noe tilnærmet lik null, og veier det samme. Det vil muligens skape mening å kunne lese ut eksakt temperatur fra dagboken når man en gang ligger på dødsleiet.

Erfaring viser at temperaturen helst ikke måles om morgenen på vinteren, og i alle fall ikke før man har maktet seg ut av posen. Årsaken er naturligvis at resultatet gjerne har en dempende effekt på motivasjonen.

Form
Turens termometer kommer fra Clas Ohlson og er laget i sprø plast, noe man nærmest kan lukte utenfor butikken. Jeg innså raskt at det var like greit å bli ferdig med kjøpet ettersom alle eksemplarene skuffet.
Valget falt på et produkt med en noe ukonvensjonell form. Det er lett og kan enkelt pakkes ned i en eske for høyst nødvendig beskyttelse.
Termometeret er fritt for kvikksøl(v). Dette er viktig for meg, fordi jeg ønsker å ta hensyn til naturen. Teknologien er basert på bimetall. Det er et interessant fenomen, som utdypes her. Det beste med kvikksølvets erstatter er at effekten ikke blir så stor hvis jeg mister termometeret i naturen. I tillegg risikerer jeg ikke alvorlig tilsølt utstyr.

Prisen er lav. Et sted under 50 kroner.

Funksjoner
Skalaen dekker fra 50 kalde til 50 varme, og viser naturligvis Celsiusgrader.
Produktet leveres med en holder for festing utenfor husvinduet, men dette ble lagt igjen. Jeg har nå skåret bort festet fra baksiden, for enklest mulig overflate. Egentlig litt dumt, fordi det kunne brukes til opphenging.

I bruk
Termometeret har vist seg som en god turkamerat, så fremt det behandles med respekt. Det vil si at det må ligge i en boks under transport. Ellers bør man forberede seg på å måtte stole på sansene.
Jeg har ikke opplevd dugg på innsiden av den transparente plasten, men det kan trolig forekomme. Kassen er tilsynelatende ikke en vanntett konstruksjon.
Det hendte at jeg nesten mistet termometeret, fordi jeg glemte det oppe i telttaket. Ved en anledning lå det igjen i teltet til neste kveld, men en annen gang mistet jeg det under pakking om morgenen. Jeg måtte lete godt i en nærmest gjengravd kuldegrop for å finne det, mye på grunn av dens hvite farve.

Konklusjon
Det var ingen anbudsrunde før innkjøpet, noe som kan bety at andre butikker kan ha utgaver hvor flere av egenskapene ovenfor er til stede. Når det er sagt er dette termometeret et godt alternativ hvis man tar seg bryet med beskyttelse.

TEST: Tradex Blå Comfort

TEST: Tradex Blå Comfort

Mang en gang har jeg blitt møtt av høylytt latter når jeg - med engasjert røst - taler dette liggeunderlagets sak. Jeg forstår det godt. Navnet «Tradex Blå Comfort» kan høres ut som «Durex Extra Safe» eller noe liknende, og mer enn antyder hva dette egentlig kan handle om. Og - når alt kommer til alt - dette handler jo om ligging, så hvorfor ikke. Morsomt skal man ha det, og humør er spesielt viktig når stormen gjør de 20 blå gradene dobbelt så effektive, uten at undertegnede har erfart noe slikt.

Tilbake til start. Statistikken forteller oss at vi tilbringer 30 % av våre liv liggende på et eller annet. Dette produktet, som synes å alltid bli nedtrykt av mennesker, blir ofte undervurdert. Enten vi ligger i et hus, telt, hustelt eller telthus, så er det sjelden noen putter så store summer i madrassen som den fortjener. Vel, noen putter mange penger i madrassen, men med det sannsynlige resultat at liggekomforten blir dårlig. Uansett om talen er bokstavelig, så handler det ikke alltid om penger. Tradex Blå Comfort er trolig det rimeligste liggeunderlaget på markedet, i kategorien «Celleplast med tykkelse 15 millimeter».

Mange glemmer at liggeunderlaget er svært viktig, ikke bare å ha en tykk sovepose. Et dårlig underlag kan blekne inntrykket av en knallgod pose. Husk at du ligger på snø, at den er kald og gjerne vil varme seg på din potetmosbaserte kroppsenergi.

Form
Tradex Blå Comfort kommer i én størrelse. Lengde 1800 millimeter, bredde 550 og tykkelse 15. Overflaten er glatt og med et slags mini-vaffelmønster. Trolig benytter fabrikken gigantiske vaffeljern når disse ryggdelikatessene skal bakes. Hvert eksemplar er tydeligvis kuttet ut av en enda større bit, noe som vitner om et enda større vaffeljern. Trolig enorme vaffelhjerter som er kuttet opp, etter at de forsto at et underlag med form som et hjerte ikke er særlig praktisk, hverken på tur eller for en lønnsom produksjon. Nå er vel ikke vaffelteorien morsom lenger. Sidene er altså «grove» etter kuttingen. Fargen er nydelig blå, og underlaget er rullet sammen med en strikk for samhold. Mer er ikke å fortelle.

Dette underverket har en vidunderlig pris: 200 norske kroner. De to siste nullene kan forekomme som andre sifre i noen butikker, men jeg har aldri sett noen som har bikket «2» som midterste tall.

Funksjoner
Kinkig avsnitt. Hva kan man si om noe så enkelt? Tradex Blå Comfort kan rulles sammen til noe som likner en lompe, eller lefse ettersom den er firkantet. Praktisk og velkjent transportform.
Man kan ikke si at det er utstyrt med antisklibelegg, men den glatte overflaten er bedre enn man kanskje vil tro. Legemet mitt ender ikke opp nederst i teltet mot slutten av søvnen.
Brannteppe, i praksis. Dette underlaget har reddet meg fra en begynnende teltbrann. Underlaget var så godt som nytt etterpå, dog ikke av utseende. Hvis jeg den gang hadde brukt et ekstravagant, «selvoppblåsbart» liggeunderlag ville jeg måttet kjøpe et nytt, og etter å ha brukt altfor mange daler på seng ville jeg ikke hatt råd til annet enn - nettopp - et Tradex Blå Comfort etterpå. Og godt er det.

I bruk
Jeg har i lang tid, også før 1. januar, brukt dette lyseblå liggeunderlaget. Det har vært min partner gjennom mang en tur, så også på turen som foregår nå for tiden. Nok en gang er jeg fornøyd. Dette liggeunderlaget punkterer ikke, det forblir ikke vått, snøen og is sklir av, det veier «ingenting», det er klart til bruk når som helst, det holder spensten lenge, det er i følge merkelappen - en enkel, glanset papirlapp som faller av før man er kommet hjem fra butikken - miljøvennlig, hva enn det i praksis betyr, det har god bredde og lengde, det kan enkelt forlenges og «forbredes» hvis man kan bruke hendene til annet enn tasting, og man kan kjøpe to for dobbelt bredde eller tykkelse til prisen av ett fra en annen produsent! Som om ikke alt dette var nok, så støtter man norsk industri ved kjøpet. Det kan man høste skryt for i disse dager. Jeg føler at denne testen allerede er ferdig.

Strikken som følger med må raskt knytes mindre, hvis man vil ha minst mulig diameter på lefseformen.

Konklusjon
Her kommer en god, gammel markedsklisjé til nytte: løp og kjøp!

Hvis du vil ha utstyr, og ha råd til buss-/ togbillett til fjellet etterpå, så bør valget være enkelt. Turen er jo tross alt viktigst, nok en gang i følge en gammel klisjé. Som jeg pleier å si til forsvar av min gode partner; «Man må spare inn noen steder, og da ryker søvnen først.» Etterfulgt av en løgnaktig latter, for dette mener jeg naturligvis ikke. De fleste vet jo ikke at dette er et knallprodukt, og da nytter det ikke å være ærlig.

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

Fra Lindesnes til Meråker har jeg hatt med meg en innretning som er temmelig ny på markedet, og som ytterligere stiller nåtidens eventyrere i skyggen av gamlegutta fra de to foregående århundrene. Jeg snakker om Spot, som er en nødpeilesender for allmuen.

De av dere som har fulgt meg i vinter, har kunnet se hvor jeg slår leir hver kveld. Mine nærmeste har i tillegg hatt et beroligende middel i at jeg har avgitt posisjon også om morgenen. Mye kan skje om natten - fordi man er mest sårbar. Stormen kan bli overmåte spennende hvis teltet slipper taket i snøen når man ligger der nede i posens lune mørke.

Tidligere var nødpeilesendere forbeholdt "skikkelige" ekspedisjoner, som ferder til Grønland og polene. Dagens Spot har riktignok dårlig dekning i hver ende av vår klode, men det skal visst bli bedre. Årsaken - så vidt jeg vet - til at slikt utstyr ikke har vært for kreti & pleti er den samme gamle greia, altså høy kostnad.

Form
Jeg vil ikke legge stor vekt på det tekniske, som kan leses i utfyllende grad her.
Spot kommer i et skall av kvalitetsplast, som er vanntett. Sistnevnte er bra på sommeren, men også kjekt om vinteren når man tar den med inn og ut av soveposen for å varme batteriene, noe som ellers ville skapt problemer med kondens. Baksiden har klips for feste til bukse, sekk eller annet.
Apparatet benytter to stykk AA-batterier, og de må være lithium. Hvorfor vites ikke. Batteridekselet festes med stålskruer som henger igjen og derfor ikke mistes. Det er tilsynelatende få svake punkter i konstruksjonen.
Den veier omtrent det samme som et kompaktkamera, og er temmelig likt i størrelsen. Fargen levner ingen tvil om at dette er et instrument for redning. Gummigrep på sidene gjør håndtering enklere. De fire knappene er av behagelig gummi, omtrent som viskelær, og fungerer godt i bruk. Nødknappen ligger nede i en brønn, for å motvirke utilsiktet bruk. Det er bra at Spot’en ikke er laget i metall, fordi det ville ledet kulde rett ut i våre sårbare og livsnødvendige klør.

Apparatet koster så vidt over 2000 kroner, og i tillegg må man ha et abonnement som øker totalprisen til oppunder 3000 kroner.

Funksjoner
Spot har innebygget GPS i tillegg til satelittsender. Når man velger å sende et OK-signal eller et nødsignal, sendes posisjonen sammen med nødsignalet. Det er to store fordeler ved dette. Den forulykkede kan melde i fra på et tidlig tidspunkt og dermed begrense eventuelle skader, og i tillegg gjør GPS-en det mulig for mannskaper å finne personen raskere. Dermed kan redningsorganisasjonene sende ut noen få personer i stedet for 20 eller 40, noe som kan spare liv og store ressurser. Det sistnevnte er grunn god nok for å inkludere denne i standardutrustningen.

Spot har tre hovedfunksjoner. Den eneste jeg har brukt er OK-funksjonen, hvor jeg bekrefter at alt er bra samtidig som posisjonen oppgis. Dette blir sendt til ulike e-postadresser, men kan også sendes som SMS. SMS koster noe ekstra, mens e-post er gratis. Jeg benyttet kun e-post.
De to andre funksjonene er nødsignal og en Help-knapp. Sistnevnte er satt opp for å sende et mindre alvorlig signal om at noe er galt, for eksempel ved utstyrshavari, men den kan stilles inn til hva som er ønskelig. Jeg fant ikke noe aktuelt bruksområde for dette.

I bruk
Bruken er noe komplisert, og krever tilvenning. Man blir bedt om holde inne enkelte av knappene i ulike antall sekunder for å aktivere ønskede funksjoner. Når man er blitt vant med den, fungerer det greit, men det blir prøving og feiling i noen dager.

Ved to tilfeller opplevde jeg at Spot'en ikke fungerte. Det vil si, i ettertid. Man får beskjed av noen lysdioder om at meldingene er sendt, noe jeg fikk ved de anledningene det ikke fungerte. Da jeg atter kom til mobildeknning fikk jeg beskjed via SMS om at signalene likevel ikke var mottatt, med det resultat at familien min hadde vurdert å melde meg savnet. Vi hadde et døgn som sikkerhetsmargin. Heldigvis hadde Spot'en fungert neste kveld i begge tilfeller. Slike feil bør ikke skje, selv om det skjedde over et løp på to måneder.

Apparatet har ligget i pulken under hele turen, og ser derfor ut som det er nytt. Vi får se hva som skjer i sommer og høst, men den virker temmelig solid. Klipsen kan dog være et svakt punkt. Utskifting av batteriene er enkelt. Batteriene varte opp til tre uker i vinter, og jeg var nøye med å varme dem. Jeg sendte signal hver kveld og morgen, og apparatet behøvde om lag 15 til 20 minutter for hver sending. Dette gjorde jeg under frokost og middag.

Konklusjon
Mange former for dagens friluftsliv stinker kapital og mote lang veg. Det er likevel mulig å leve uten mesteparten av det markedsaktørene forteller oss at vi er avhengige av. På samme tid kan man ikke vri seg fra det faktum at folk flest har relasjoner til andre mennesker. Relasjoner som vil føre til bekymringer for den som er ute i villmarken. I verste fall vil disse bekymringene føre til at store redningmannskaper risikerer livet for å redde ett annet liv. I slike tilfeller vil Spot'en gjøre regning for sitt forurensende fotavtrykk.

En klar forbedring ville være et display som med enkelhet kan fortelle at signalet er kommet fram. Displayet kunne også vise GPS-koordinater. Da ville det vært unødvendig med en egen GPS-enhet i tillegg. Trolig kommer dette i fremtiden, og kanskje også GPS-enheter med innebygget satelittsender for nødbruk.

For meg fungerte apparatet som en psykisk støtte. Det gir en følelse av trygghet. Spot har riktignok sin største verdi hos dem som sitter der hjemme.

Flere bilder av enheten ligger her.

Søndag 10. mai, Gjøvik

Dette er en dag for vedmod. Bare en uke før vi feirer oss selv, annonserer jeg nå en stor beslutning.

Med blandede følelser har jeg bestemt meg for å droppe fjelltoppene. Jeg får rett og slett ikke tid. Nesten to måneder er blitt borte i sykdom. Disse to månedene er best egnet for skibestigninger, og ville trolig gitt flest topper.

Jeg har hatt tre alternativer en stund. Bestige topper, fullføre NPL eller begge. Førstnevnte er uansett usikker innen året, fordi været er avgjørende. NPL kan jeg klare uansett, og den er tross alt påbegynt. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for å klare begge, men da burde jeg sykle resten av Langsen for å høyne oddsen. Da blir det ikke mye igjen av årsaken til at jeg drar på tur, nemlig det å være ute med naturen.

I vinter lekte jeg med tanken om Store Norske Triple, mens jeg gikk der ute i det kalde landskapet. Hvis tiden strakk til ville jeg altså vurdere Norge på tvers (NPT) i tillegg. For noen dager siden gjentok plutselig tanken seg, da toppene så som høyest ut. Store Norske Doble uten toppene, men med NPT som erstatter. Et godt substitutt.

Jeg har sagt til flere at kun NPL ville være litt kjedelig. Dette høres teit ut, men slik er det når man har hatt en langt mer ambisiøs plan. De nye planene har gitt meg nytt pågangsmot, og jeg jobber nå med å komme meg ut så raskt som mulig. Det er tross alt enklere å gå tur i flatt landskap enn opp og ned topper når formen fortsatt er rusten.

Jeg har tidligere lovt utstyrstester mens turen ligger brakk. Først glemte jeg å ta med bilder til Trondheim, og her hjemme har jeg ikke bredbånd for tiden (jeg blogger via telefonen). Altså stadig nye unnskyldninger, men de kunne vært dårligere.

Tross det vonde med omleggingen har jeg nå fått mulighet til å vandre langs Norge på sommeren. Dette gir meg større muligheter for fisk og bål, og lar meg bedre se landskapet. Vinteren, god som den er, skjuler også mye fint.

I tiden før fortsettelsen vil jeg oppdatere bloggen oftere enn før. Kors på ullhalsen.

Onsdag 29. april, Trondheim

Jeg må beklage min slappe holdning til bloggen. Da jeg dro opp til Trondheim sist fredag glemte jeg å ta med meg bilder av utstyr. Av den grunn har jeg ikke kunnet legge ut utstyrstester, slik som jeg skrev.

Framgangen de siste to månedene ikke har vært så god, og av den grunn frykter jeg å miste en rekke lesere. Risikoen for frafall var en av årsakene til utstyrstestene. Jeg vil legge ut tester når jeg kommer hjem neste uke.

Jeg har fortsatt tro på å klare mitt mål, selv om timeglasset ikke er min beste støttespiller. Neste helg er seneste mål for fortsettelse.

Som en kuriositet kan nevnes James Baxter, en hyggelig skotte som jeg møtte to ganger nær Lindesnes. Han startet samtidig med meg, 1. januar, og har nå kommet frem. Les mer om ham her.

Tirsdag, 21. april, Gjøvik

Jeg har lungebetennelse. Den er virusbasert, og derfor ikke så ille som slike betennelser kan være. Det medfører likevel at jeg må ta pause en stund. Varigheten er vanskelig å fastslå. Jeg håper å bli raskt frisk, slik at jeg kan fortsette bestigningene.

I siste innlegg skrev jeg at det blir viktig å holde humøret oppe. Stillstand kan være deprimerende, spesielt når man har beveget seg såpass mye som meg de siste månedene. På den annen side er det alltids noe som kan gjøres, enten det har med turen og gjøre eller ikke. Jeg har det bedre enn de fleste, ut i fra min tro på at fjellivet er noe av det mest optimale man kan ta seg til.

Fremover vil jeg fortsatt oppdatere bloggen angående min tilstand. For å holde liv i bloggen vil jeg i tillegg legge ut noen utstyrstester, hvor jeg tar for meg diverse produkter som jeg har brukt på turen.