Troen vender tilbake

I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.

Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.

Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.

Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.

Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.

Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.

Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.

Vond gjentakelse

Jeg kom meg opp klokken 06, noe som ikke er så aller verst. Solen stod allerede høyt på himmelen. Søvnen var ok.

Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.

Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.

Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.

Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.

Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.

Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.

Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.

Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.5669
Longitude:11.9555
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:05/29/2009 20:28:45 (Europe/Oslo)

Kart

Elementære kompromisser

Jeg nå begynt på fortsettelsen av Norge på langs.

I dag har jeg gått en bra distanse, stort sett på vei. Jeg ankom Meråker tyve på ti og har holdt koken i syv timer. Kroppen og sinnet har det vondt, og det er nettopp hva jeg regnet med. Sistnevnte lider av savn etter sin bedre halvdel, og det å slappe av, noe jeg har blitt vant til i det siste. Nok en gang føler jeg hva jeg må ofre for dette.

Himmelen har vært grå i dag, med noen få regndrypp. Temperaturen blir derfor litt mer levelig. Fiskeutstyret har prøvd å forsvare sin vekt og pris, men til ingen nytte. Jeg må nok prøve meg på små vann. Overflaten er for kald til av fisken gidder å komme opp, og jeg når ikke ut til bunnen av store vann.

Årets vann smaker herlig, og fargen har sin sedvanlige brune nyanse, uten at det ødelegger noe.
Frokosten inntas fortsatt til middagstid, og i dag har den blitt kokt på bål, turens andre sådanne. Det første bålet ble tent av min kjære på Lindesnes. Fremover blir det mange.

Insektene er enda ikke i slaget, noe jeg takker våren for. Det er bare å nyte stundens komfort. Om kort tid vil de surre rundt og gjøre meg gal. Smart som jeg er, har jeg intet medbrakt unntatt myggnett, som jeg fester på sydvesten. Det er i verste fall originalt.

I perioden fremover skal jeg flytte døgnrytmen. Jeg tenker å stå opp klokken 04. Vi får se hvor vellykket det blir.

Jeg taster dette foran bålet. Fuglene skvaldrer og minner meg på hvor fint det skal bli å få oppleve senvåren i fjellet. Slikt er grunnlag for dagdrømming.

Fortsettelse fra Meråker

Jeg har hatt gode dager i Trondheim sammen med min kjære, og er nå klar for tur. Formen min er blitt bedre, og jeg regner med å unngå flere tilbakeslag.

I morgen den dag vil jeg ta toget fra Barteby til Meråker, hvor jeg fortsetter turen fra i vinter. Jeg kom meg strengt tatt til Bjørneggen for egen maskin, og ble hentet der. Slik sett burde jeg ha kommet meg inn dit for å gå distansen til Meråker, som ikke er veldig lang. I mine øyne er det småplukk og unødig bruk av ressurser ettersom jeg er avhengig av bil for å komme dit inn.

Jeg har planlagt å gå ut hele turen uten noen slags hjemreise underveis. Det er noe jeg savnet fra i vinter, i tillegg til å være lenge alene. I vinter gikk jeg opp i mot en uke uten å se folk, og det gir ikke nok villmarksfølelse. Apropos villmark, ved å se på dette kartet fra Direktoratet for naturforvaltning ser man hvor lite villmark vi har igjen i Norge. Det er trist, men man må ikke glemme at berørte områder fortsatt kan glede mange, også meg.

Jeg har i det siste lagt ut en mengde tester, slik jeg lovte. Jeg har som mål å legge ut flere mens jeg går. Fremover skal jeg blant annet benytte Arc'Teryx Bora 95 etter at min gamle sekk har jobbet i 10 år. Videre vil jeg skaffe meg en Klättermusen Brede, som erstatter min gamle Gore-tex-jakke fra 2000.

Bloggen vil oppdateres som før, det vil si hver dag, eller så ofte jeg finner nettverk.

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

Førstehjelpsutstyr hører til standardutrustningen, men er samtidig det jeg bruker minst av alt – foruten sportsteipen. Jeg har med meg bandasje, plaster, pinsett, kamferdråper, bomullsdotter, smertestillende tabletter og mye annet. Slikt er livsviktig hvis noe sjeldent skulle inntreffe.

Det er også viktig å holde slikt utstyr rent og tørt. Esker og poser av mange slag kan benyttes, og jeg har i mange år brukt den samme posen. Den gamle posen er med meg uansett lengde på turen, og med samme innhold, bare i ulike mengder.

Ettersom førstehjelpsutstyr sjelden benyttes, kan det lønne seg å trene i blant. Å visualisere hendelser og hva man skal gjøre i hvert tilfelle er et godt hjelpemiddel før og under turer, og det gjelder ikke bare førstehjelp.

Form & funksjon
Den gamle posen min kommer fra tyske Ortlieb, og er laget i et plastmateriale. Den har rullelukking med spenner og D-ringer. På sidene og bak finnes ulike fester slik at posen kan monteres på sekken. På sidene finnes D-ringer for feste til medfølgende skulderreim.

Posen er rød, noe som vitner om innholdet, i samme stil som Spot. Innsiden er også rød, og holder i overkant av en liter. Forsiden har blant annet inskripsjonen ”First-aid-kit” og et kors som nok en gang symboliserer innholdet.

Årsaken til at jeg kan skrive om en gammel pose er at dagens oppfølger ikke har nevneverdige endringer. Prisen ligger mellom 300 og 500 kroner.

I bruk
Posen legges alltid lett tilgjengelig i sekken, altså ikke nederst og innerst mot ryggen. Den ligger ofte mot skarpe gjenstander, men stoffet har holdt stand i over fem år.

Åpningen er enkel og god, men jeg sikrer alltid spennen med en reim gjennom D-ringene som er montert bak spennedelene. Dette gjør jeg for å unngå fuktskader hvis posen skulle åpne seg. Sannsynligheten for slikt er svært liten, men førstehjelpsutstyret er hellig.
Posen er for øvrig vanntett ved normal bruk, men ikke tett under vann. Den må luftes i blant for å unngå at fukt trenger inn i posen, på linje med silikonposene.

Skulderreima har aldri blitt brukt. Jeg valgte raskt å klippe av D-ringene på hver side, fordi de bare var i veien. Løkkene sitter igjen og fungerer godt nok hvis man har behov for dem.
Posen kunne gjerne hatt lysere farge på innsiden for lettere oversikt i pressede situasjoner.

Førstehjelpsposen kan fint benyttes som vannpose hvis den vrenges, og sidene vil trolig stå oppreist på bakken. Jeg har ikke forsøkt dette selv.

Konklusjon
Førstehjelp er nødvendig, og fuktsikring like viktig. Denne posen har vist sin verdighet tro.

Jeg kjenner ikke til mange direkte konkurrenter, men man kan naturligvis benytte enhver vanntett pose. Det som gjør denne posen god er dens kraftige stoff og det at den står slik at innholdet er oversiktlig. Man må selv velge hvorvidt de nevnte egenskapene kan forsvare den høye kostnaden.

TEST: Silva kartmåler

TEST: Silva kartmåler

Hvor langt jeg har gått er alltid spennende å finne ut i teltet etter endt dag. Inntil nylig har jeg ikke benyttet annet enn mine fingre ved å telle ruter på kartet. Det har stort sett gått bra.

Hvorvidt man noen gang ender opp med godt resultat er sjelden godt å vite. Man har lenge kunnet lagre ruta ved å ha GPS’en påslått mens man går. Verre er det å addere opp- og nedstigninger, for ikke å si små skritt som navigatoren ikke tar med fordi den lider under en viss grad av unøyaktighet. For dem hvis resultat er avgjørende kan nevnes at dagens satelittnavigatorer med innlagte 3D-kart begynner å nærme seg en pertentlig total. Hvor gode disse 3D-kartene er, vites ikke. Når det er sagt, behøver man sjelden å vite hvor langt man har gått, utover hva man makter å finne ut med fingre og tankekraft.

Form & funksjon
Jeg valgte en mekanisk modell fra Silva som har vært på markedet i mange år. Den er tilvirket i plastikk, og har et hjul som man ruller langs kartet. Ikke ulikt gamlekaras distansehjul. På hver side finnes skalaer dekket av transparent plast, med ulike målestokker, fra 1:15000 og opp til 1:750000. Måleren veier omkring 50 gram. Håndtaket er et sort skaft på toppen. Prisen ligger i overkant av 200,-.

I bruk
I våre dager finnes ikke mange instrumenter som ikke er elektroniske. Det er fint å kunne bruke noen av gammeldags art, fordi produktene er mer tillitsfulle. Batteri er fraværende og de fungerer i kulde.

For en tid tilbake kom jeg tilfeldigvis over den aktuelle måleren på tilbud. Før denne turen har den i størst grad blitt brukt hjemme. Under planleggingen før NPL viste den seg svært nyttig.
Det tar litt tid før man blir vant til å kjøre måleren, fordi hjulet fort ruller ut en av veiene hvis man har for stort marktrykk. Samtidig kan det være kinkig å få med små svinger. Måleren er mer stabil når jeg holder utenpå den transparente plasten i stedet for i skaftet.

Plastmaterialet virker solid, men konstruksjon synes noe spinkel. Jeg oppbevarer den derfor i en vanntett plastboks.

Jeg har ikke kontrollert om den faktisk leverer riktige distanser. Dette kan enkelt utføres ved at hjulet føres over et visst antall ruter på kartet.

Konklusjon
Å bruke denne kartmåleren under planlegging av langtur forenkler arbeidet og sparer tid. Samtidig er den fin å ha med seg på tur, fordi man raskt ser hvor langt man går hver dag. Den veier ikke mye, og vil trolig vare i mange år hvis den behandles godt.