NPL ble fullført 10. august 2010

Sjekk ut denne linken for mer informasjon.

NPL er herved innstilt

Jeg har besluttet å ta pause fra NPL. Dette betyr at resten av NPL og hele NPT blir gjennomført etter 2009. I praksis betyr det også at SND - planen om å gjennomføre to lange turer i løpet av 2009 - er oppløst.

Tidligere har jeg skrevet at jeg måtte tilbake i slutten av august for å bli med på en studiestart. I mellomtiden har jeg fått tilbud om en annen studieplass. Sistnevnte studieplass er en mulighet jeg ikke hadde regnet med å få, og derfor har det åpnet seg en ny og overraskende virkelighet for meg.

SND ble ikke slik jeg hadde tenkt. Lungebetennelsen satte en effektiv stopper for topprosjektet. Jeg lar sjelden fortiden påvirke fremtiden i form av anger, men hvis jeg kunne valgt igjen, så ville jeg ha fullført NPL før noe annet. Mye har gått galt, og like mye har gitt lærdom. Jeg vil legge ut et erfaringsnotat senere, hvor jeg tar for meg ulike hendelser fra prosjektet.

I framtiden vil jeg trolig dele opp siste halvdel, ha et roligere tempo og i blant få med meg noen. Tidligste mulighet vil bli sommeren 2010, og det er stor sannsynlighet for at ikke turen vil ta slutt før om noen år.

Denne bloggen vil bli oppdatert når jeg begynner igjen. I tillegg til erfaringsnotatet som nevnt ovenfor vil jeg legge ut noen flere utstyrstester i høst samt en detaljert utstyrsliste som viser progresjonen fra starten og fram til nå. Jeg vil også snart opprette en egen blogg for fremtidige småturer, for dem som er interessert. Link vil ligge oppe til høyre på denne siden.

Det er lenge siden jeg begynte å drømme om en ny NPL, slik den opprinnelig skulle være. Det vil si sammenhengende - altså uten hjemreiser - og kun vinterstid. Andre ting kan innebære turfølge, noe marsj i Sverige, bikkjer og isfiske. Kjenner jeg meg rett blir det nok et kappløp med polardisiplin. Riktignok er dette først og fremst en drøm. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan, både fysisk og mentalt.

Jeg vil takke for oppmerksomheten hittil fra mine lesere og for hjelp fra familie, venner, sponsorer og mennesker jeg har truffet på min ferd. Takkekort vil jeg vente med til jeg er ferdig, for dem som tenker tanken.

TEST: Exped Fold-Drybag

TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.

Farlig ferd

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

Avgjørende overraskelse

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.

Ski-lsmisse

Jeg kom meg i gang omkring halv elleve. Været var flott. Hørt den før?

Det var en ny opplevelse med tung sekk og rulleski, og det var godt at veiene stort sett gikk opp, plant eller svakt nedover. Å bremse på rulleski fungerer bare til en viss grad og en kontrollert akutt stans er umulig, etter min erfaring. I kombinasjon med tung sekk, smal vei og lave sko kan det raskt gå galt. Jeg forstår virkelig ikke hvordan de som trener med slikt vil utsette seg for slik overhengende fare.

Jeg har kommet meg godt av sted, og er straks i Bleikvassli. Snakk om appetittdempende navn, forresten. Trafikken på denne lokalveien er ikke stor, det blir verre på E6.

Konklusjonen i dag er klar. Jeg sender skiene hjem igjen. Snakk om nitrist måte å ta seg fram på. Dagen har vært like spennende som formiddagen til et kjæledyr. Jeg går stort sett og gløtter mot fjellene når balansen tillater det. Fjellene lokker på meg, og har nådd inn. For noen dager siden tenkte jeg at det har en verdi for meg å fullføre uansett, noe jeg fortsatt står for. NPL på denne måten er derimot bak mål, det samme som å gå langs veien. Da er det bedre å heller sykle siste biten, og ta det som en ferie. Jeg skal naturligvis fullføre, men spørsmålet var om jeg ville rekke å fullføre i august siden jeg må sørover før september.

Opplevelsen står som viktigste årsak, men utstyret er også viktig, så vel som sikkerhet. Skoene og bindingene er godt brukt og har feiret minst ett tiårsjubileum. De er like stabile som et kuleformet krus. Videre har jeg svært liten kontroll i nedoverbakker, og må gå i alle sådanne langs E6.

Jeg skrev at jeg skal sende hjem skiene, og det betyr at jeg går videre på beina - selvsagt ute i skog og fjell. Hva jeg rekker er usikkert, men Narvik er nok senest mulige endestasjon.

Første bilde viser en nordlig del av Røssvatnet, og det andre viser middagen ved bålet. Tro ikke at jeg er gal og bærer på hermetikk. Den skulle egentlig fortæres i Hattfjelldal.

Avslappende hviledag

Jeg hadde vondt i magen i går kveld og var slett ikke bedre. Derfor skulle jeg se an morgenen. Den begynte godt og fortsatte likeså.

Jeg stod opp etter ti en gang. Etter noen telefonsamtaler hørte jeg at noen var utenfor huset i hagen hvor jeg ligger, og jeg så etter siden jeg visste at ingen var hjemme. Kvinnene som banket på var fra Jehovas Vitner. Jeg var klar for en diskusjon, og forærte dem en time av min dyrebare hviledag. Det ble en interessant debatt, og de var svært hyggelige. Jeg håper jeg gav dem noe å tenke på. Etterpå fikk jeg vite av noen lokale at de er uønsket i nabolaget. Det finnes nok mindre hyggelige misjonærer som sverter sektens rykte, men tiden for omreisende misjonering burde være forbi. Det fantes en tid hvor misjonering var et godt hjelpemiddel for å bøte på fattigdom og fortvilelse. I dag er statlig velferd vår rådende religion, og Nav er vår gud.

Jeg brukte dagen til handling, telefonprating og spising. Herlig å få i seg noe mat når man har vært appetittløs de siste dagene.

I kveld fikk jeg for meg å gå til Hattfjellet, selvfølgelig ikke tidligere enn åtte. Det ville gå glatt på rulleski tenkte jeg, men etter ei stund kom grusveien. Jeg stoppet og snudde. Gadd ikke mer. Jeg ville vel kommet hjem etter midnatt, men det er godt med skikkelig søvn før jeg starter i morgen.

Jeg legger ved et bilde fra i dag. Det er meg på rulleski. Legg til 15 kilo mer i sekken, og du har meg i morgen. Hvis jeg fortsatt står, og ikke ligger i grøfta.
Bildet er forøvrig manipulert med softfilter for et nasjonalromantisk preg. Noen til kanskje tro at jeg er i slekt med Moe, kompanjongen til Asbjørnsen. Om det får de lærde stride.